Ledet ut i fristelse

Ujevn roman om en middelaldrende kvinnes bekjennelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sue Millers bestselger «Den gode mor» fra 1986 handler om konflikten mellom morsrollen og elskerinnerollen, og er et tidstypisk dokument om kvinneliv. I årets «Mens jeg var borte» er kvinnen blitt noen-og-femti, og andre oppgaver og konflikter venter.

Vi møter veterinæren Jo Becker, hovedperson og jeg-forteller. Hun vil være noe mer enn den pyntelige prestefrua hun nå er. Romanen har form av en slags bekjennelseslitteratur, bekjennelser fra en middelaldrende kvinne, som forsøker å samle trådene fra et sprikende liv slik at hun kan gå videre.

Hun forsøker å føre regnskap over sin identitet via mennesker hun har møtt og møter på sin vei. Og hun speiler seg i sine tre døtre, til tider misunner hun dem deres ungdom og skjønnhet.

Hun vil være mer rampete. Hun revurderer sin erotiske tiltrekningskraft. Det er nettopp dette som fører henne ut i fristelse. Men hun er altfor pliktoppfyllende til å gå linja ut. Eller ville hun gjort det, hvis ikke helt spesielle omstendigheter hadde hindret henne?

En dag dukker en kvinne opp på Jos veterinærkontor med en syk hund. Den ukjente kvinnen viser seg å være gift med Eli Mayhew, en fyr Jo kjente en gang på slutten av 60-tallet. Jo blir på denne måten innhentet av fortida. En uløst mordgåte fra den tida hun og Eli Mayhew bodde sammen i et hippie-kollektiv, får ny aktualitet. Det vellykte og klarerte livet Jo nå lever, krakelerer. Fra å være omsluttet av trygghet, kastes hun ut i tomheten.

Miller har til dels skrevet en spennende roman. Historien er veldreid, og kriminalgåten som ligger og ulmer gjennom hele teksten, tilfører fortellingen spenst. Det er likevel en del irriterende sider ved romanen, som gjør den ujevn.

Forfatteren har for eksempel fokusert i for sterk grad på detaljer fra veterinæryrket. Sentimentalt og uinteressant stoff om «våre tause venner» kunne med fordel vært utelatt.

Leseren trekkes også for langt inn i langtekkelige skildringer av hverdagens trivialiteter. Slik pludrer forfatteren i ca halvparten av boka. Ubekvem er også diskusjonen Miller fører rundt moral og plikt. Det «en ekte hustru» skal representere, smaker litt bittert av amerikansk moralisme og besteborgerlighet.

Boka er i stor grad en generasjonsroman, og appellerer antakelig mest til lesere som matcher Jo Beckers alder og livssituasjon.