Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Leger uten grenser

Kunnskap er blitt kapital på linje med penger. Det gir mange større frihet, men utfordrer også samhold og lojalitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORFATTEREN av «Vidunderlige nye verden», Aldous Huxley, sa en gang at den medisinske forskning har gjort så store framskritt at det praktisk talt ikke finnes friske mennesker lenger. Det følger av dette at pengetransplantasjoner nesten alltid lykkes for legene. Nå er den samme yrkesgruppa i ferd med å få aksept for en nyskapning i arbeidslivet: den fast ansatte frilanser.

I AFTENPOSTEN 14.1. kommenterer professor og styreleder i Helse Nord, Helge Olav Førde, hvordan det er et problem at offentlig ansatte sykehusleger henviser pasienter til klinikker de selv eier eller jobber for. Men Førde har også forståelse for disse legenes situasjon: «Samtidig ser jeg at muligheten til å jobbe privat og tjene godt med penger er viktig for rekrutteringen av topp kvalifiserte spesialister til områder av landet hvor rekrutteringen er svekket,» sier professoren.

Selv har jeg bestemt meg for å ta ekstravakter og vikariater i VG. De betaler godt, og det vil være faglig utfordrende.

JEG JAKTER ikke på professor Førde. Hans åpenhet om helsevesenets rekrutteringsproblemer er nyttig og nødvendig. I stedet er spørsmålet: Oppfatter disse legene seg som selvstendig næringsdrivende, for tida engasjert av helseforetakene? Ingen annen virksomhet - i hvert fall innenfor det private næringsliv - aksepterer at egne ansatte har deltidsjobber for andre eller konkurrerende foretak. Legene synes derimot å oppfatte slikt ekstraarbeid som en faglig og økonomisk nødvendighet, kanskje også en rettighet. Dette gir en helt ny betydning til begrepet leger uten grenser.

DENNE SELVFORSTÅELSEN er ikke bare elitistisk, den bryter også tradisjonelle bånd mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Sprer den seg, kan konsekvensene bli interessante. Ta f.eks. jurister ansatt i stat, kommune eller fylke. Sammenliknet med sine kolleger i de store rettighetsfabrikkene er de grovt underbetalt. Skal vi i framtida akseptere at byråsjef Steinar Spire i Landbruksdepartementet også jobber for BA-HR, Schjødt eller pusteøvelsen Thommesen Krefting Greve Lund AS? Det vil jo både gi bedre inntekt og være faglig spennende. Eller er det akseptabelt at ambassadør Ståle Sjakett på fritida jobber for en fremmed makt, hvis denne er vennligsinnet overfor Norge?

NEPPE. De fleste arbeidsforhold er en kontrakt med klart definerte rettigheter og plikter. Heller ikke fritida er helt fri. Ingen nekter deg å bygge anneks på hytta, men jobber du i et entreprenørfirma, kan du ikke snekre på konkurrentens bygg. Det har ingen betydning om det er mangel på tømrere eller snekkere. Arbeidsgiveren har krav på din lojalitet. Det har også kollegene du jobber sammen med.

Den tradisjonelle lojaliteten blir i dag utfordret fra flere hold. Ikke minst fordi maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger i mange yrker er dramatisk endret. Kapitalen har fått flere ansikter, pengene er ikke lenger enerådende. I stadig flere yrker er kunnskap og skapende evner vel så viktig som innskutt aksjekapital. Fjerner man kunnskapskapitalen, vil mange firmaer ikke være mer enn et lokale med kontormøbler eller maskiner, og med tilsvarende verdi. Legene er ei gruppe som har slik kapital. De bærer med seg noen hundre års status og kompetanse som bare andre leger våger å utfordre. Du kan utfordre en jurist fordi faget er smekkfullt av skjønn, kompromisser og politikk. Helse er som kjent ren naturvitenskap. Du kan altså være din egen forsvarer, men bare de dristigste våger å være sin egen lege.

Et arbeidsforhold er ikke lenger bare en formell relasjon til direktøren, styret, aksjonærene eller andre ansettende myndigheter. I enda større grad dreier det seg om forholdet til kolleger, lokalsamfunnet og det store fellesskapet som hver måned forsyner seg i lønningsposen. Tidligere handlet arbeidslivets lojalitet om å stå lydig ved veikanten med lua i handa når øvrigheten for forbi. Da skulle man tvangselske undertrykkeren. I våre dager - ikke minst takket være fagbevegelsen - er arbeidsplassen blitt vårt viktigste sosiale fellesskap ved siden av familien. Selvfølgelig handler det fremdeles om lønn, vilkår og interesser som drar i ulik retning. Det finnes arbeidsgivere som ikke fortjener noen lojalitet. Men de fleste steder er det rom for tilhørighet, samhold og fellesskap. Dette er verdier legenes tvetydige yrkesetikk ikke bør få ødelegge.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media