Legg ned UDI!

«De stadige stormene rundt UDI er uttrykk for en utlendingsforvaltning som har vært i dyp krise i flere år.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utlendingsdirektoratet (UDI) er stadig i medienes søkelys og blir presset fra mange kanter. Den ene enkeltsaken etter den andre blir avslørt av mediene, og UDI må svare for seg. Nå sist gjelder det saken om kurderen mulla Krekar, som driver geriljavirksomhet i Irak med norske reisedokumenter og penger. Tidligere i sommer høstet UDI storm da en flykaprer fikk bli i landet, til tross for sin forbrytelse. De stadige stormene rundt UDI er uttrykk for en utlendingsforvaltning som har vært i dyp krise i flere år. I tillegg har aktuelle saker som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresbegrep satt fokus på det vanskelige integreringsarbeidet og det faktum at politikken på dette området har vært temmelig mislykket. Fremdeles bor det tusenvis av innvandrere i vårt land som har store problemer med å lære og forstå det norske språket. Dessuten er spørsmål knyttet til arbeidsinnvandring igjen på den politiske dagsordenen, og høster politisk uenighet.

UDI har i alle disse spørsmålene en nøkkelrolle i vår forvaltning. Regjeringen Stoltenberg tok viktige initiativ for å rydde opp i et tilsynelatende kaos på utlendingsfeltet. En kritisk gjennomgang av UDI ble igangsatt og gjennomført, ny UDI-direktør ble konstituert, Stortingsmelding 17 om asyl- og flyktningpolitikken ble framlagt for Stortinget, og en oppmyking av regelverket for arbeidsinnvandring ble gjennomført.

Men utfordringene, problemene og oppgavene er fremdeles tallrike og mangfoldige på utlendingsfeltet. Politikken på området preges i altfor stor grad av «brannslukkings»- og «skippertaks»-virksomhet, uten å sette de politiske virkemidlene og løsningene inn i en større sammenheng.

UDI-direktør Trygve Nordby har gjort en del viktige grep i omorganiseringen av UDIs virksomhet, men både han og nytilsatt ass. direktør Manuela Ramin-Osmundsen har fremdeles en stor oppgave framfor seg. Det dreier seg nemlig om å endre en hel kultur som har dominert norsk utlendingsforvaltning altfor lenge. Vi må ikke glemme at utlendingsfeltet har vært preget av en håndfull jurister i en årrekke. Det er på tide med de store, radikale grep. Nye, friske øyne må se på både politikken og organiseringen av utlendingssakene.

Først av alt trengs det en opprydding og presisering av både begreper og saksområder på utlendingsfeltet. Det er viktig å holde asyl- og flyktningspørsmålene atskilt fra problemstillingene knyttet til arbeidsinnvandring, og det langsiktige integreringsarbeidet er noe annet og mer enn det å drive asyl- og flyktningmottak.

For å synliggjøre de forskjellige saksområdene på utlendingsfeltet og som et konkret tiltak for å rydde opp i krisen i norsk utlendingsforvaltning, bør UDI legges ned i sin nåværende form. Man bør nå tenke nytt i forhold til organiseringen av alle utlendingssakene. Det er en utfordring både UDIs nye ledelse og de politisk ansvarlige i regjeringen må gripe fatt i så fort som mulig.

1. Norge har en lang og god humanitær tradisjon med å hjelpe mennesker i nød og på flukt. Vår nasjonale lovgivning og praksis må selvsagt gjenspeile denne vår tradisjon og vårt verdigrunnlag. Den store strøm av nye asylsøkere setter oss alle på en viktig prøve: Vil vi være i stand til å møte de nye utfordringene med et åpent og humanitært sinn? Både i utlendingsforvaltningen og i enkelte politiske miljøer har man ofte valgt et kritisk og skeptisk utgangspunkt overfor dem som banker på Norges dør. En slik holdning må erstattes av en åpen, bevisst og fleksibel holdning! Det betyr at man i sitt arbeid med disse spørsmålene må bruke både hode og hjerte samtidig! Mennesker som trenger beskyttelse og som er på flukt (jf. FNs flyktningkonvensjon) skal selvsagt fortsatt tas imot av Norge. Arbeidet som nå pågår for å innholdsbestemme og definere selve asylbegrepet og behovet for beskyttelse er svært viktig, og arbeidet med ny utlendingslov imøteses med stor interesse.

Man bør også vurdere om man i framtiden vil satse på å ta imot flere kvoteflyktninger i nært samarbeid med FNs organer.

Dette betyr på den annen side at det er svært viktig å ha en effektiv og operasjonell forvaltning som kan sile ut de som kommer hit med såkalte grunnløse søknader på et tidligst mulig tidspunkt i søknadsprosessen. Overfor kriminelle og andre som kommer hit kun for å utnytte vårt system, må det vises nulltoleranse, og utvisning er eneste og rette løsning.

Jeg vil foreslå at de som i dag jobber med asyl- og flyktningspørsmål i forvaltningen, organisasjonsmessig legges inn under Utenriksdepartementet. Et nytt asyl- og flyktningkontor underlagt f.eks. statsråden for bistand vil føre til at man vil kunne se flyktningspørsmålene i sammenheng med andre lignende utenrikspolitiske saker. Allerede i dag er det kompetanse på flyktningområdet tilknyttet UD, og det vil kun være fordeler med å samle all kompetanse på dette feltet ett sted.

2. Vi må erkjenne at det langsiktige og viktige integreringsarbeidet har kommet i skyggen av de akutte spørsmålene knyttet til asyl- og flyktningpolitikken. Dessuten viser det siste årets hendelser med fokus knyttet på både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, at mange innvandrermiljøer lever svært isolert i Norge. Vår store utfordring framover blir nettopp å lykkes med integreringsarbeidet - det vil si å skape gode fellesskap for mennesker både med norsk bakgrunn og med etnisk minoritetsbakgrunn. Her er viktige stikkord: språkopplæring, utdanning, bolig- og arbeidsmarkedet.

Jeg vil foreslå at det opprettes et nytt Integreringsdirektorat, som formelt sett bør ligge inn under vårt «innenriksdepartement», nemlig Kommunal- og regionaldepartementet (KRD).

I et slikt integreringsdirektorat må de krefter som allerede i dag jobber med disse spørsmålene innlemmes; det gjelder den avdeling i dagens UDI som jobber med integreringssaker, ressurspersoner fra KRD, samt Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM). Til sammen har alle disse offentlige etatene/organene mye kompetanse på området - men effekten og tyngden i arbeidet vil utvilsomt bli styrket ved å samordne ressursene ett sted.

3. Fra en asylsøker kommer hit og til den dagen han/hun eventuelt får oppholdstillatelse i Norge og skal integreres i samfunnet, har vedkommende etter all sannsynlighet hatt et opphold i et asylmottak. Erfaringene med asyl- og flyktningmottak er nokså delte. Fokuset må i sterkere grad nå rettes mot selve innholdet i mottaksapparatet. Utdanning og arbeid er nøkkelord i denne sammenheng. For å sikre en forsvarlig og god mottaksvirksomhet, bør myndighetene gjøre bindende og langsiktige avtaler med noen få, dyktige driftsoperatører som både har erfaring og kompetanse med mottaksvirksomhet. Her dreier det seg om verdifull kompetanse som man ikke kan bygge opp og bygge ned annethvert år. Situasjonen spesielt for enslige mindreårige asylsøkere har i lang tid vært kritikkverdig. Fremdeles er barnas situasjon ikke tilfredsstillende og kompetansen som pr. i dag finnes på området må styrkes.

4. Norge vil i årene framover ha et stort behov for arbeidskraft. Slik situasjonen er i dag, klarer vi ikke å skaffe den arbeidskraften innenlands. Selv om vi klarer å få sysselsatt dem som er uten arbeid i Norge i dag, vil vi likevel ha behov for arbeidskraft utenfra.

Stortinget har de siste årene gjort endringer i reglene for arbeidsinnvandring - og ytterligere regelendringer er varslet. Jeg vil foreslå at det opprettes et Kompetanse- og ressurssenter som alene skal ta seg av arbeidsinnvandringssakene. Et slikt senter bør ha nær kontakt med Aetat og private aktører på arbeidsmarkedet - slik at det kan legges til rette for mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn. Man kan f.eks. tenke seg opprettelse av egen database hvor kompetanse og erfaring for arbeidsinnvandrere legges inn - lett tilgjengelig for bedrifter og etater som trenger arbeidskraft.