- Legg om språk og politikk

- Grunnen til at Jens Stoltenberg stamper i motvind, er at han ikke har klart å løsrive partiet tilstrekkelig fra foreldregenerasjonens politikk og språk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det mener valgforsker Frank Aarebrot. Budskapet er: - Ikke gjør som faren din sier, Jens.

Tony Blairs suverene seier i Storbritannia viser at et sosialdemokrati som har greid å fornye seg, er en vinner i europeisk politikk. Blair har døpt sin politikk «den tredje vei». Båndene til fagbevegelsen er kuttet, og appellen til den stadig voksende velgermassen i middelklassen er åpenbar.

Direkte språk

- Det er to klare forskjeller mellom Tony Blairs Labour og Jens Stoltenbergs Arbeiderparti. For det første kuttet Labour allerede under Blairs forgjenger John Smith båndene til fagbevegelsen, og her er fagbevegelsen i offentlig sektor særlig viktig. For det andre bruker Labour et mer direkte språk, sier Frank Aarebrot.

Han sier han av og til har inntrykk av at Stoltenberg og hans ministrer virker mer interessert i å få sine departementsråder til å nikke anerkjennende, enn at folk skal forstå hva de sier.

- Man har et språklig problem når man sier at man vil bruke mer på attføring i stedet for å si at man skal hjelpe syke folk å få seg en jobb, sier Aarebrot.

Politiske forskjeller

Men Aarebrot mener også at det er politiske forskjeller. Moderniseringsprosessen i Ap begynte da Thorbjørn Jagland var partisekretær under Gro. Men det kanskje viktigste med moderniseringsprosjektet - å kutte båndene til fagbevegelsen - ble ikke gjennomført, blant annet på grunn av Jaglands personlige forhold til fagbevegelsen, mener Aarebrot.

Han mener at Jagland har rett når han sier at moderniseringen av Ap begynte før den gjorde det i de førende europeiske sosialdemokratier.

Men Aarebrot hevder også at det er forskjeller på Storbritannia og Norge som er i Stoltenbergs klare disfavør. Han mener 14 år med Thatcher-styre, og en omfattende privatisering av alt fra jernbane til helse gjør at staten, det offentlige, ikke har den samme negative klang i Storbritannia som det ser ut til å ha blant norske velgere.