Herman Pettersen (59) har i 27
år jaktet sannheten bak et ødelagt liv.

- Jeg var en «fantunge». De kunne gjøre hva de ville med meg. Jeg ble banket opp og utsatt for overgrep.

Nå får han en uforbeholden unnskyldning fra statsforvalter Bent Høie.

Legger seg flat

Publisert
Sist oppdatert

SANDNES (Dagbladet): Herman Senior Marin Kvist Pettersen er blank i øynene der han sitter på den nakne trappa.

Når han skuler mot høyre, får han ubehagelige bilder i hodet, bare skapt av det han har lest i politiets vaktjournal fra lørdag 23. mai 1964.

Han ser to politimenn krige seg opp «Långebakken». Opp til huset på bakketoppen i skogen på Lauvås i Sandnes kommune, hvor han bodde sammen med sin mor og far. Betjentene har et brutalt oppdrag, og nå er de på døra.

- Jeg husker det jo ikke, for jeg var bare én måned og tre dager gammel, men jeg kjenner det skikkelig i kroppen. Det er ubehagelig å være her. Jeg bare vil bort herfra, sier Herman.

For her, for snart 60 år siden, i huset som nå bare deler av grunnmuren står igjen av, startet det som skulle bli et livslangt mareritt.

RUINER: Ikke mye står igjen av huset Herman bodde i sammen med sine biologiske foreldre. Foto: Carina Johansen
RUINER: Ikke mye står igjen av huset Herman bodde i sammen med sine biologiske foreldre. Foto: Carina Johansen Vis mer

Dagene Herman skulle få med mor og far var talte. En av politimennene tok ham på armen.

Han skulle på Hetland barnehjem, Hinna, for det hadde sosialsjefen i daværende Hetland kommune bestemt.

Hetland kommune ble nedlagt i 1965. Hinna er nå tilhørende Stavanger.

På barnehjemmet ble han i nær tre år, deretter fosterhjemsplassert i og snart adoptert bort til en familie som utsatte han for en oppvekst preget av grov omsorgssvikt med regelmessig vold og overgrep.

Dette er dokumentert gjennom en sak i 2007, hvor Herman fikk 500 000 kroner i erstatning gjennom en kommunal ordning.

Pengene var oppreisning for det han ble utsatt for i den korte tida han var fosterhjemsplassert hos dem som etter kort tid ble hans adoptivforeldre.

De som ga ham det nye navnet Ketil, som han måtte bære resten av oppveksten.

Vi forlater 60-tallet og spoler fram til 1990, da Herman var en ung mann på 26 år.

Plutselig ble han oppsøkt av tre fremmede, en opplevelse som skulle snu opp ned på hele hans livsanskuelse.

De presenterte seg som hans halvsøsken, og fortalte at de hadde fått vite om ham fordi en prest på Jørpeland hadde «forsnakket seg».

Han fikk også vite at hans biologiske mor, Olufine, var i live.

- Det var et sjokk. Ikke visste jeg om flere søsken, og jeg var blitt fortalt i oppveksten at mine biologiske foreldre var døde.

Endelig fikk Herman møte sin mor, men å bli kjent med henne ble det ikke tid til.

Hun døde kort tid etter, lille julaften i 1990, 63 år gammel.

Herman har tatt Dagbladet med til moras grav på gravlunden ved Hetland kirke.

Han gråter ikke, men er tydelig preget. Ansiktet strammer seg og øynene blir våte.

- Nå vet jeg at hun var på stadig søken etter meg, at hun ikke visste hvor jeg var og at adopsjonen på ingen måte var noe hun ønsket. Det fortalte hun meg.

Olufine fikk i alt sju barn. Fem av dem før Herman kom til verden. Ifølge et brev sendt fra Riksarkivaren i 2023 framgår det at hun var «tater og alle hennes barn ble tatt fra henne».

Som i utallige andre saker som omhandler romanifolket, spilte Norsk misjon blant hjemløse også en stor rolle i Hermans sak.

Utover 1900-tallet fungerte misjonsorganisasjonen som statens «taterdirektorat», inntil den ble avviklet først i 1989.

Norsk misjon blant hjemløse var pådrivere for tvangssterilisering av tatere, og organisasjonen var sentral da rundt 1500 barn av «de reisende» i Norge ble tatt fra sine foreldre.

I dag tenker Herman at møtet med mora ble spiren til det som nesten har vært altoppslukende for ham de siste 27 åra: Jakten på sannheten bak hans egen adopsjon og brutale oppvekst.

Den traumatiske barndommen er årsaken til relasjonsvansker, skader og plager som har preget ham gjennom livet, og at han i dag er arbeidsufør, konkluderte en psykologspesialist som undersøkte ham i 2019.

Kampen for innsyn i sin egen adopsjon startet for alvor i 1996, utløst av at Herman hadde stiftet egen familie med den han omtaler som sin «reddende engel», kona Gro.

Paret har seks barn i alderen 10 til 33 år. De har holdt familien samlet og Gro har stått ved Hermans side gjennom alle år.

I år etter år har Herman lett i alle tenkelige arkiver, krevd innsyn fjernt og nært og snakket med gjenlevende som var del i prosessen fra han som spedbarn ble plassert på barnehjem til han ble adoptert.

BARNEHJEM: Hetland barnehjem, Hinna. Foto: Carina Johansen
BARNEHJEM: Hetland barnehjem, Hinna. Foto: Carina Johansen Vis mer

Fra de tre åra han var på barnehjem finnes det omtrent ikke en eneste opplysning om ham, og Sandnes kommune, som hadde ansvaret for Herman helt fram til han ble adoptert, har ikke klart å fremskaffe barnevernsmappa hans. Om den noen gang har eksistert, så finner de den ikke.

Med tida klarte Herman likevel å få tak i en del dokumenter, bruddstykker av en prosess som det ble stadig tydeligere for ham at ledet fram til en ulovlig adopsjon.

Han føler på ingen måte at den halve millionen han fikk i 2007 for overgrepene han ble utsatt for den korte perioden han var fosterhjemsplassert er tilstrekkelig erstatning for årelange oppveksttraumer som har gjort livet hans vanskelig.

I sin kamp for å bli hørt, har han gjennom åra kontaktet «hundrevis av politikere». Med unntak av noen ytterst få som har bidratt som støttespillere, har han møtt stengte dører, og han har ikke kommet noen vei.

Slik var det inntil han i 2022 ble invitert til et møte hos Bent Høie, statsforvalter i Rogaland.

- Det ble et dramatisk vendepunkt i saken min, i positiv forstand. Bent Høie lyttet. Det virket som om han forsto, og for første gang følte jeg at jeg virkelig ble tatt på alvor, sier Herman.

Møtet med Høie skulle få stor betydning for Hermans sak.

Den tidligere helseministeren besluttet at Helge Bjørnestad, tidligere mangeårig sorenskriver i Stavanger tingrett, skulle granske hvorvidt Statsforvalteren hadde gjort feil da de godkjente adopsjonen Herman hevdet var «ulovlig».

I høst kom Bjørnestads knusende konklusjoner. Statsforvalteren burde, i sin behandling av adopsjonssaken, ha avdekket kommunale feilgrep og lovstridigheter som ble begått da Herman ble tatt fra sine foreldre, plassert på barnehjem som baby og senere fosterhjemsplassert og tvangsadoptert.

Bjørnestad fastslår at Statsforvalteren, den gang Fylkesmannen i Rogaland, godkjente adopsjonen «på uriktig eller ufullstendig grunnlag».

På vegne av staten legger Bent Høie seg flat. Det uttrykker han i et brev sendt til Herman 10. august.

«På vegne av Statsforvalteren i Rogaland vil jeg komme med en uforbeholden unnskyldning for de feilene som ble gjort, med de store konsekvensene det har hatt for ditt liv.»

Videre skriver Høie at han syntes det var svært sterkt å lese granskingsrapporten fra Bjørnestad.

«Jeg kan bare forsøke å forstå hvor sterkt det må være for deg. Du har opplevd dette, levd med konsekvensene og brukt mange år av ditt liv for å komme til bunns i saken. Jeg er imponert over at du har funnet krefter til det», skriver Høie.

Til sist i det svært personlige brevet retter Høie en takk til Herman.

«Avslutningsvis vil jeg takke for at, på tross av sakens alvor, har våre møter alltid vært i en god og hyggelig tone og for at du har orket å ta denne kampen.»

ADSKILT: Her er et fotografi av Herman som guttunge ved siden av fotografier av hans far og hans mor Olufine. Foto: Carina Johansen
ADSKILT: Her er et fotografi av Herman som guttunge ved siden av fotografier av hans far og hans mor Olufine. Foto: Carina Johansen Vis mer

Bjørnestads rapport viser manglende oppfølging av Herman fra det kommunale barnevernet under barnehjemsoppholdet og fosterhjemsplasseringen.

Kommunen kritiseres også for en rekke feil og mangler i prosessen som endte i omsorgsovertakelse.

Alkoholmisbruket til Hermans far synes å ha veid tungt. Det hjalp ikke at mora lot til å ta godt vare på ham.

I møteprotokollen fra Barnevernsnemnda uttalte sosialsjefen «at det intet var som tydet på» at hun vanstelte Herman.

«Hun gjorde utvilsomt så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger», het det..

Hjelpetiltak, som også var lovpålagt på den tida, ble ikke forsøkt og tilbakeføring ble heller ikke vurdert, til tross for at Hermans mor raskt valgte å forlate sin mann.

«Det er uforståelig at omsorgsvedtaket ikke drøfter inngående betenkelighetene ved å plassere en fire uker gammel baby i institusjon dvs. et barnehjem», heter det i Bjørnestads rapport.

Rapporten påpeker også at Hermans mor trolig aldri godkjente at Herman ble adoptert bort. Hennes skriftlige samtykke er ikke dokumentert og har «med all sannsynlighet aldri foreligget».

Granskingen avdekker også at Olufine aldri slo seg til ro med at Hermann ble tatt fra henne. Hun lette etter ham.

I 1986, da Herman var 22 år gammel, troppet hun opp på sosialkontoret i Stavanger, i håp om at hun kunne bli fortalt hvor han befant seg.

Av journalnotatet framgår det at mora ikke vet om Herman ble adoptert eller om «sosialkontoret i Sandnes bare overtok omsorgen».

«Hun ønsker nå kontakt.»

DISKUSJON: Herman har gjennom åra snakket med svært mange politikere om sin sak. Svært få har vært lydhøre. Heidi Bjerga i Sandnes SV er et unntak. Foto: Carina Johansen
DISKUSJON: Herman har gjennom åra snakket med svært mange politikere om sin sak. Svært få har vært lydhøre. Heidi Bjerga i Sandnes SV er et unntak. Foto: Carina Johansen Vis mer

Sosialkontoret i Stavanger tok kontakt med sosialkontoret i Sandnes som opplyste om adopsjonssaken, og Olufine ble dermed bedt om å kontakte Fylkesmannen, nå Statsforvalteren i Rogaland.

Fylkesmannen fortalte henne at biologiske foreldre ikke har rett til å innhente opplysninger om bortadopterte barn. Barn har derimot rett til å få opplysninger om sine foreldre.

Fylkesmannen unnlot likevel å informere Herman om at hun lette etter ham.

- Det er vårt ansvar at Herman fant sin mor først fire måneder før hun døde. Vi hadde hatt mulighet til å sørge for at Herman og hans mor fikk flere år sammen. Det frarøvet vi dem, og det synes jeg er veldig vondt å tenke på, sier Bent Høie til Dagbladet.

Bjørnestad skriver i sin rapport at prosessen i Hermans sak «utvilsomt har vært motivert også av at Hermanns foreldre begge var av Romanifolk».

Det synes Herman er smertefullt.

- De tok fra meg foreldrene mine, kulturen min, språket mitt og plasserte meg hos adoptivforeldre hvor jeg ble skamslått, terrorisert og utsatt for overgrep. Det er på tide at noen tar ansvar.

Saken hans er trolig den første enkeltsak av sitt slag som er blitt gjenstand for gransking.

UKJENTE FADDERE: Da Herman ble døpt i Hetland kirke 12. desember 1964 stilte sokneprest og diakon som faddere. Herman har beholdt dåpsgavene de ga ham. Foto: Carina Johansen
UKJENTE FADDERE: Da Herman ble døpt i Hetland kirke 12. desember 1964 stilte sokneprest og diakon som faddere. Herman har beholdt dåpsgavene de ga ham. Foto: Carina Johansen Vis mer

Granskingsrapporten gir et unikt innblikk i en «tateradopsjon», som var «styrt av gode venner og myndighetspersoner».

«Det er klart at fosterforeldrene - senere adoptivforeldrene - «snek i køen» og at det ikke ble foretatt lovpålagte undersøkelser før en slik plassering skjedde», skriver Bjørnstad.

«Dette er alvorlig særlig da det i fosterhjemmet ble begått overgrep og omsorgssvikt.»

Det framgår av rapporten at adoptivforeldrene egentlig sto langt bak i køen for adopsjon av norske barn, men adoptivmoras far hadde under krigen sittet fengslet på Grini sammen med en sosialkurator som hjalp dem fram i køen.

Vergen som ble oppnevnt for Herman var en meget god venninne av adoptivmora.

Hun var også søster til en politibetjent som stadfestet en erklæring som gikk god for adoptivforeldrene. Denne politibetjenten var også nær venn med adoptivforeldrene.

«Prosessen preges av manglende dokumentasjon og flere «snarveier» er benyttet», konkluderer Bjørnestad.

Høie sier han ikke har for vane å være så personlig som i beklagelsesbrevet han som statsforvalter sendte Herman.

- I møter med ham ble jeg veldig berørt, for historien hans er så sterk. Han er dessuten en veldig fin fyr, som har brukt store deler av sitt voksne liv på å finne svar.