Leker med ilden

Nei-sida i Frankrike rykker fram. Det kan stoppe hele grunnlovsprosessen i EU.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): For femte gang har franskmennene - i meningsmålinger - sagt nei til den nye EU-grunnloven. Det ser ut til at neiet blir sterkere og sterkere jo mer man nærmer seg dagen for folkeavstemningen, 29. mai. Det har tatt ikke bare Frankrike, men resten av EU på senga. Ja-sida hadde aldri drømt om å bli distansert så fort og så sterkt. Hva om Frankrike virkelig stemte nei og blokkerte hele EU?

FRISTELSEN ER STOR for mange til å si nei til et EU ingen er fornøyd med. Det er i manges øyne for liberalt, for teknokratisk, for fjernt fra ethvert demokratisk ideal. Mange yrkesgrupper, som for eksempel bøndene, føler seg forlatt av teknokratene i Brussel. Det var ikke slik de hadde sett for seg EU. De forventet hjelp, millioner av euro, for å holde en tradisjonell, om enn ikke lenger videre lukrativ virksomhet oppe. Og så var det tjenestene. Det liberale Bolkestein-direktivet slo ned som ei bombe, og på verst mulig tidspunkt. Alle begynte å frykte at polske rørleggere skulle kunne komme og ta jobben fra franske kolleger og til overmål slippe å rette seg etter sosial lovgivning i Frankrike. Det var bare så vidt Jacques Chirac selv klarte å slokke den brannen, og oppnå at direktivet skulle revurderes helt.

I TILLEGG ER DET interne franske grunner. Franske velgere har ikke glemt 21. april 2002, da de ble nødt til å stemme for Chirac for å forhindre høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen fra å bli valgt. Gjennom EU-avstemningen føler de at de har en sjanse til å stemme mot Chirac, slik de burde ha gjort for tre år siden. Dette gjelder særlig venstresida, som synes det er unaturlig at sosialistpartiets flertall er for EU-grunnloven. Sosialistpartiet hadde en indre avstemning for noen måneder siden, og 56 prosent stemte for. I målingene er det nå nei-flertall blant sosialistene. Og nei-folka driver aktivt kampanje. Det er tilløp til panikk i sosialistpartiets rekker. For å overbevise nølerne har partiets ledere begynt å dramatisere. Som tidligere finansminister Dominique Strauss-Kahn sier det, gjelder det Europas, Frankrikes og venstresidas framtid.

DET ER MANGE GRUNNER til å ville stemme nei. I tillegg til en kritikk av Chirac og regjeringen og en panikk overfor Bolkestein-direktivet er også mange franskmenn imot en for stor utvidelse av EU, og særlig at Tyrkia skal få søke medlemskap. Det virker som et skremsel. Ja-tilhengerne passer da også på å unngå problemet med flid, eller å la skinne gjennom at det ikke er fordi man stemmer ja at man vil åpne døra for Tyrkia. Det er også andre mer følsomme grunner som ligger under neiets framgang. Franske ledere har nå i årevis presentert Europa som et skjold mot farene ved en generell globalisering. Det har ikke helt fulgt oppskriften. Mange franskmenn lurer på hva som egentlig er en europeisk identitet. De synes ikke de får noe svar på det gjennom den nye, ikke helt enkle grunnloven.

I BRUSSEL BLÅSER en vind av panikk ved tanken på et fransk nei. Det var derfor Jacques Chirac såpass lett fikk trumfet igjennom en revurdering av Bolkestein-direktivet. EUs nåværende formann, Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker, prøver å hjelpe ja-sida med hele sin tyngde. Et fransk nei ville nemlig være katastrofalt. Det kan ha smitteeffekt til andre land. Men et fransk nei alene ville blokkere hele grunnloven, og føre til at man måtte gå tilbake til Nice-traktaten, som alle anser som dårlig. Det ville stoppe byggingen av Europa for første gang på et halvt århundre. Frankrike ville miste sitt europeiske lederskap og sin sentrale plass, sammen med Tyskland, i unionen. Nei-sida har ikke noe alternativ til dette. De vil beholde akkurat det Europa de bekjemper, sier statsminister Jean-Pierre Raffarin.

SAMME RAFFARIN løper et farlig løp nå i tida før avstemningen. Plutselig har han begynt å innfri kravene til en rekke sinte yrkesgrupper, for å ta brodden av en del av nei-sidas argumenter. Det kan gi inntrykk av at stemmer kan kjøpes. Det inntrykket må Chirac få fjernet når han kaster seg ut i valgkampen denne uka.