Lekkasje med konsekvenser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den enorme oljelekkasjen ved Statfjord A-plattformen onsdag viser at det som ikke skal forekomme, likevel skjer, trass i visjoner om nullutslipp. Under en rutinemessig lasting av olje fra plattformen til et tankskip, oppsto en lekkasje fra en

undersjøisk oljeledning. Den ble ikke oppdaget og stoppet før det hadde lekket ut 4000 tonn råolje. Oljenasjonen Norge var rammet av det største

oljeutslippet siden Bravo-ulykken i 1977. Og Olje-Norges nye flaggskip, StatoilHydro, er påført den foreløpig siste i en serie av alvorlige fadeser som selskapet har fått i fanget siden sammenslåingen ble satt i verk 1. oktober: Korrupsjonssak, styreleder Reitens avgang, nedskriving av framtidige produksjonsmål, produksjonsstansen på Snøhvit og nå oljeutslippet i Nordsjøen. Slik kan det ikke fortsette.

På grunn av været kunne oljevernfartøyene

verken pumpe opp oljen eller løse den opp ved bruk av kjemikalier. Men paradoksalt nok har det samme dårlige været etter alt å dømme reddet

StatoilHydro fra en miljøkatastrofe. Strøm, vind og bølger løser opp oljen i mindre partikler, noe som medfører at den brytes raskere ned. I dag vil bare 0,6 prosent av oljeutslippet være synlig på overflaten ifølge SINTEF-beregninger. Igjen ser det ut til at lykken har vært større enn forstanden. Men det er en mager trøst.

Det er opplagt at onsdagens oljelekkasje må få konsekvenser. Både selskapet og myndighetene

må gå ytterst grundig gjennom alle prosedyrer og sikkerhetsrutiner knyttet til bøyelasting for å finne fram til hva som gikk galt og hvorfor, med påfølgende adekvate tiltak for å forhindre at slikt skjer igjen. Det er også all grunn til å spørre hvor mange slike alvorlige hendelser StatoilHydros

ledelse tåler, før det må få følger. Sist men ikke minst er oljeutslippet i Nordsjøen et kraftig tilbakeslag for de krefter som ivrer for oljeboring

og oljeutvinning i kystnære områder i nord.