Leksikon for Midtøsten

Haran Rivlin, som er en kjenner av Midtøsten, gjennomgår her sentrale begrep fra konflikten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utenriksminister Jagland reiser stadig i Midtøsten. Dette leksikon kan hjelpe ham med å tolke vertenes 1001-natt-påstander.

Hvis de fiendtlige handlingene mellom israelere og palestinere er en intifada (opprør), er brenningen av tusenvis av kyr i Storbritannia et barbecueselskap.

Det vi er vitne til er palestinernes uavhengighetskrig. Det er ikke sikkert at Palestina kan vinne denne krigen i dag, eller at de er forberedt på å betale prisen for en seier. Men målet er klart: et fritt Palestina på hele Vestbredden og Gaza, med Øst-Jerusalem som landets hovedstad.

Logikken bak denne krigen er basert på et fast handlingsmønster fra israelerne: Først okkuperer israelere et område, som de til tross for diplomatisk press nekter å trekke seg tilbake fra. Etter å ha betalt dyrt for det gjennom krig, trekker de seg likevel tilbake. Grunnen er ikke mangel på utholdenhet, men det faktum at Israel okkuperer land som de verken har rett til eller virkelig behov for.

Både palestinere og israelere vet at palestinerne til slutt vil nå sitt mål. Spørsmålet er bare hvor mange år det vil ta, og hvor mange som vil dø. Velkommen til Palestinas uavhengighetskrig.

Ingen forhandlinger

Statsminister Ariel Sharon vil ikke forhandle så lenge volden fortsetter. Sannheten er at dette bare er en variant av Israels favorittpraksis, nemlig ikke å forhandle i det hele tatt. Når det er rolig og fredelig, pleier israelerne å resonnere slik: Der kan du se, det er ikke noe problem. Araberne holder seg i ro, okkupasjonen kan fortsette (se forrige punkt).

«Snu hver stein»

Ehud Barak var en eksepsjonell israelsk leder; han forhandlet i god tro med palestinerne, og mente han snudde hver stein for å oppnå fred. Men om det er sant at han tilbød palestinerne mer enn tidligere - 95 prosent av de okkuperte områdene - er det like sant at en palestinsk leder aldri kunne akseptere en avtale uten å ha fått suvereniteten over den hellige Tempelhøyden i Jerusalem. Israelere nekter å tro at Arafat avslo det supersjenerøse tilbudet, og konkluderer med at han ikke vil ha fred. Det er akkurat som forskeren som varmer opp vannet til 95 grader, for deretter å erklære at vann ikke kan koke. Moderne alkymi?

Nobelprisvinner, en av hovedarkitektene bak Oslo-avtalen, den bejublete statsmannen Shimon Peres. Nå er han Sharons utenriksminister. Sharon kunne ikke ha drømt om et bedre fikenblad for sin politikk.

«Al-Aqsa»

Sharons besøk i september i fjor på Tempelhøyden, der Al-Aqsa-moskeen ligger, utløste ikke volden, som mange liker å tro. Den bare skaffet Arafat en gyllen anledning til å starte palestinernes frigjøringskrig. Hvis Arafat hadde vært enda smartere, hadde han utsatt krigen til neste anledning og gjort Sharons besøk til en skikkelig PR-vinner. Sharon skulle ha blitt møtt med en rød løper, og mottatt med full protokoll av Arafat. En slik gest ville ha vist verden at alle ville være velkomne på den hellige høyden under palestinsk kontroll. Det ville ha vært en skikkelig smell for israelsk propaganda. Isteden ble Sharon møtt med steiner. Arafat, som aldri mister en anledning til å miste en anledning, klarte det igjen.

Arafats kontroll

Siden Israel ikke vil diskutere sakens kjerne - okkupasjonen - reduseres konflikten til «terrorisme». Og siden Israel heller ikke ønsker å anerkjenne det okkuperte palestinske folk, settes fokus på Arafat og spørsmålene: Er han interessert i å opprettholde krigen, har han kontrollen over sitt eget folk, er han syk etc.

Også journalister og eksperter fristes til å skrive mer om parkinsonfrekvensen i Arafats nedre leppe enn de virkelige årsakene til krigen. En krig som dermed kan kjempes videre i ro: Så lenge man feiltolker årsaken til krigen, og den brede oppslutningen om den blant palestinere, så er risikoen liten for at man finner en fredsløsning.

Norges bidrag

Siden Oslo-avtalen i 1993 har Norge sprøytet inn nærmere 2 milliarder skattekroner til Palestina. Norge er ikke alene om sin giverinnsats. Palestina mottar hvert år rundt 4 milliarder kroner i donasjoner. Denne hjelpen skulle stimulere 1. freden, 2. den palestinske økonomien og 3. Palestinas nasjonale oppbygging. Hvis vi går gjennom en kontrolliste, blir oppsummeringen på de ovennevnte punktene slik: 1. Krig, 2. total økonomisk sammenbrudd i Palestina, og 3. et notorisk korrupt, undertrykkende og inkompetent regime.

Er tiden kommet for å stille noen spørsmål?