Lengselen etter det autoritære er ikke død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Haakon Lie var en stor mann. Han bygget landet. Han gjorde en så god jobb at etterkommerne sitter igjen med noen puslete legoklosser å leke med. Det blir et og annet byggverk av det, og. Da tenker jeg ikke på operaen, men det har jo skjedd noe etter 1960-tallet, selv om det ikke virker sånn på en dag som i går.

En av de tingene som har skjedd er at både partiorganisasjonen og samfunnet er blitt mer demokratisk og mindre autoritært. Derfor er det påfallende med hvilken lengsel enkelte mimrer om den allmektige partisekretærens nådeløse oppgjør med motstandere. Det humres over klassikere som «Jeg skal knekke deg som en lus» og «Arbeiderpartiet er faen ikke en søndagsskole», selv om man for skams skyld medgir at det lå et dypt alvor bak og personlige tragedier i kjølvannet. Det må også diskuteres om Lie ville knekke Einar Gerhardsen som en lus, eller om han tvert imot spurte om landsfaderen ville knekke ham som en lus etter oppgjøret på landsmøtet i 1967. Begge versjoner sier sitt om en beinhard og mistenksom partikultur som ikke innbød til en åpen og fri debatt.

Det var den gangen og ikke nå, en brytningstid med store ideologiske motsetninger og kritiske veivalg. Kanskje er det derfor så mange lengter tilbake; ikke bare i ren avmakt som en ung Erlend Loe, men i troen på at politikken trenger fiendebilder og tydelige konfliktlinjer. Finns de ikke, må de skapes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen bærer derfor arven med seg, som LO-kongressens maktoppgjør for et par uker siden viste. Rita Lekang ble brutalt avsatt som LO-sekretær av sitt eget forbund, tross støtte i valgkomiteen. Hun fikk vite at hun var i ferd med å bli vraket via rykter på LOs egne nettsider. Da hadde Fagforbundets mektige leder Jan Davidsen for lengst forberedt kuppet på bakrommet. Det eneste forsvaret han gadd bruke var at hun hadde feil kjønn; et utrolig argument, som Lekang påpekte i et intervju med Dagens Næringsliv i går. Fagforbundet er LOs mest kvinnedominerte forbund med rundt 80 prosent kvinner.

Verken Lekang, andre delegater eller pressen mente det var noen tvil om at Davidsen straffet Lekang for å ha vitnet mot hans allierte Gerd-Liv Valla og dermed bidratt til hennes fall. Dessuten er hun for EU. Likevel slapp Davidsen unna med sitt råkjør uten videre protest. Tvert imot ble hans hevntokt omtalt nesten beundrende som rå maktpolitikk som gjenopprettet balansen mellom fløyene etter Vallas avgang. Roar Flåthen kommenterte lakonisk at det gjelder å komme godt skodd til LO-kongresser. Der kan alt skje.

Lengselen etter det autoritære er ikke død. Den lever i beste velgående side om side med forakten for kompromisset. Som Arne Strand siterte fra Gerhardsens tale i 1967: Du skal vite, Haakon, at du har skaffet oss mange vanskeligheter ved det at vi ikke har kunnet si vår mening rett ut, uten å risikere et oppgjør av en karakter som man mellom kamerater og partifeller ikke skal ha.

Det er prisen da som nå. Frykt og taushet.