Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Lesefrukter

Klok av 28 måneders sprenglesing, deler stjerneforfatter Nick Hornby sine erfaringer ved å gi ut nok ei bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA BRITISKE Nick Hornby var ni år gammel, mange år før bestselgere som «High Fidelity» og «Fever Pitch» skulle komme til å gjøre ham til et internasjonalt forfatterfenomen, sendte moren hans ham til kirka for å begynne i kor. Men den lille gutten var ingen lykkelig korsanger. To-tre ganger i uka måtte han lytte til den gamle prestens preken, og det eneste han hadde som atspredelse, var salmeboka. «Bøker og tegneserier hadde aldri fortonet seg så nødvendig; selv om jeg alltid hadde likt å lese, hadde jeg aldri betraktet det som så desperat viktig for å bevare min fornuft. Siden har jeg aldri gått noe sted uten en bok eller et magasin», skriver Hornby i sin nye bok, spaltesamlingen «The Complete Polysyllabic Spree», med undertittelen «Dagboken til en tidvis irritert, men alltid håpefull leser».

DET VAR det tidsriktige amerikanske magasinet «The Believer» som ga Hornby tilbudet: Skriv en månedlig spalte om alt du har lest. Bare ett krav ble stilt. Fordi «The Believer» ikke trykker negative anmeldelser, fikk ikke Hornby slakte bøkene han hadde lest. Han måtte rett og slett lese bøker han regnet med at han kom til å like. Det første han dermed sluttet med, var å kjøpe samtidslitteratur, som han mente det var høyest risiko for at han ville komme til å mislike. Først og fremst prøvde han å unngå bøker han trodde ville kjede ham. For ifølge Hornby er det et stort problem at så mange i vår tid tror at bøker skal være hardt arbeid. Hornby oppfordrer snarere folk til å legge fra seg boka så snart de kjeder seg og heller finne på noe morsommere. For hvis de fortsetter å lese, er risikoen stor for at de neste gang heller vil slå på «Big Brother» enn å åpne ei ny bok.

HORNBY SELV begynte å sette opp ei månedlig liste over bøkene han kjøpte, og bøkene han leste. Noen måneder kjøpte han et utall bøker, men endte med å lese bare én. Andre måneder kjøpte han nesten ingen, og brukte tida på å lese gamle titler om igjen. Første måneden han skrev spalten, i september 2003, oppsummerte Hornby at han hadde lest 55 prosent av sine innkjøpte bøker. Han leste hjemme, på bussen, på ferie. Han leste tegneserier, historie, bøker om å slutte å røyke, bøker om musikk, film og kunst, politiske bøker og klassiske romaner. Voltaires «Candide» én måned, Mötley Crüe-historien «The Dirt» en annen, Philip Larkins brev en tredje.

PÅ GRUNN AV påbudet om utelukkende å skrive «syrefri litteraturkritikk», måtte han anonymisere bøker og forfattere han mislikte. I løpet av de 28 månedene kranglet han dessuten stadig med «The Believer»-redaksjonen, som ifølge Hornby mislikte at han skrev om sport eller bøker der figurene spiser kjøtt. Han truet med å skrive om cricket for å irritere leseren, og betrodde hvordan han etter han ble en berømt forfatter alltid undersøker hvilke bøker de andre feriegjestene leser rundt bassenget. Han innrømmet at en viktig grunn til at han fortsetter å lese, er at han ellers er redd for å miste de smarte vennene sine. Men først og fremst beviste han at lesing skal være moro, og at ««gode» bøker noen ganger kan være temmelig grusomme.»