Leven i all still- het

Depresjonen lever og har det bra i den lille byen Argyll i Skottland. Blant annet gjennom artistlegenden Jackie Leven, som denne uka vrenger sjela offentlig både med plata «The Argyll Cycle - Vol. 1» og en kort norgesturné.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det å beskrive Jackie Leven er like vanskelig som å definere depresjonens vesen. Eller for å si det med en lett omskrivning av en av Levens favorittpoeter, Arthur Guirdham: Jackie Leven er et levende bevis på at en artists musikalske skjønnhet ikke nødvendigvis reflekterer artistens sjelelige allmenntilstand.

Nesten drept

Historien hans er akkurat som tekstene og musikken han skriver, rå hverdagspoesi. Etter fire geniforklarte LP-er med gruppa Doll By Doll (1979-1982) sto solokarrieredøra på vidt gap. Det gjorde også Levens humør en sein London-kveld i 1983.

- Jeg ble litt uenig med produsenten og bandet, og etter at jeg hadde kylt et keyboard ut av studiovinduet, insisterte jeg på å gå hjem. Jeg var destruktivt dritings, og nektet å innse at jeg befant meg i et dårlig strøk. Og jeg la heller ikke merke til gjengen som kom innpå meg bakfra. Hadde ikke bandet mitt fulgt etter, hadde gjengen drept meg, sier Leven.

Poesiens styrke

Leven døde ikke, bare stemmen hans. Strupetaket bakfra lammet evnen til å snakke og synge.

- Det var ekstremt tungt. Jeg mistet på en måte verktøyet mitt, og det verste var at hver gang jeg hørte musikk, «sang» jeg med. Til slutt isolerte jeg meg helt med oppførselen min, og jeg endte opp i en verden av stillhet.

Leven brukte stillheten til to ting, eller tre ting om vi tar med et hyperaktivt stoffmisbruk. De to andre var poesi, intravenøst og utøvende.

- Poesi er en seriøs måte å holde seg normal på i en verden fylt med galskap. Jeg begynte å utforske hva som hadde skjedd innen poesien siden jeg som ung jypling forkastet den i et anfall av å ville være en «storkjefta-narkoslukende-rockefaen».

En av dem han fant, også på et personlig plan, var poeten Robert Bly, og gjennom ham igjen fant Leven sin egen poetiske styrke, noe comebackplatene «The Mystery Of Love Is Greater Than the Mystery Of Death» (1994) og «Forbidden Songs from The Dying West» (1995) viste.

Terapi

Stillheten førte ham også til den lille skotske byen Argyll. Her skrev han materialet til «The Argyll Cycle - Vol. 1» og «...Vol. 2», mens han jobbet seg ut av depresjonene, stoffmisbruket og stemmetapet.

- Jeg liker ikke å tenke på sanger som terapi, først og fremst fordi jeg har problemer med selve ordet terapi. Likevel kan jeg ikke nekte for at det å skrive sanger er en form for terapi. Det tror jeg det er selv for artister som Burt Bacharach, som bare setter seg ned og lirer av seg et stykke musikk om kjærlighet. Forskjellen er at den typen artister gjør det for å komme i kontakt med sitt feminine jeg, men for all del, ikke si det til Burt Bacharach!

Avvenning for musikere

Sangene til «Argyll»-platene ble påbegynt i 1985. Samme året startet Leven stoffavvenningssenteret CORE sammen med sin like utkjørte kjæreste.

- CORE-stiftelsen er for folk som allerede har tatt en avgjørelse om å bli stoffrie. Programmet går over tre måneder, og går ut på en bevisst bruk av poesi, rytmikk og musikk. Vi oppfordrer ikke til totalavhold, og det eneste man gjøre er å godta bruk av akupunktur, sier Leven, som ironisk nok også produserer en whisky ved navn Leven's Lament.