Lever revolusjonen?

I Ukraina er revolusjonen død, men det oransje lever likevel som en slumrende metafor i Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KIEV/ST. PETERSBURG (Dagbladet): «Revolusjonen er død. Leve revolusjonen». Slik oppsummerte den store lederen av den russiske revolusjonen, Leo Trotskij, tingenes for ham bedrøvelige tilstand for 100 år siden i år. Han søkte tilflukt i New York, før revolusjonen igjen kalte på en fører, og Trotskij forlot både verdensmetropolen og en rekke ubetalte barregninger i hui og hast. Han hadde for pokker en ny revolusjon å rekke, og lærte oss at revolusjoner går i bølger.

DEN ORANSJE revolusjonen i Ukraina har lite med den russiske revolusjonen i 1917 å gjøre, bortsett fra at den også var en folkelig reisning mot makta. Det oransje opprøret var et folkelig opprør mot de siste restene av sovjetmakt i den nest største av de sovjetiske republikkene. Det var et opprør mot at korrupte ledere forsøkte å stjele et valg ved hjelp av omfattende valgfusk. Det var et oppgjør mot en selvrekrutterende makt, som riktignok ikke lenger het politbyrået, men som hadde arvet klare autoritære trekk fra sovjet-tida.

MEN I UKRAINA er den oransje revolusjonen død. Den er død fordi all den folkelige entusiasmen, er borte i et slit og kav for å få endene til å møtes. Den er ikke død fordi sovjetiske maktstrukturer truer med å komme tilbake, men fordi enhver folkelig bevegelse trenger åndelig næring for ikke å dø. Revolusjonen er kvalt av hverdagen.

I RUSSLAND ER imidlertid den oransje ide, eller det oransje eksempel, i live. Det oransje er i live som en skremmende politisk mulighet dersom makta også i Russland ser seg tvunget til å prøve å stjele et valg. Sjakkmester Anatolij Karpov er en av de opposisjonelle som holder den oransje ideen varm, og man kan forstå hvorfor. Både i Georgia, Ukraina, Kirgisistan og Azerbaidjan - alle tidligere sovjet-republikker - var den russiske regjeringen tidlig ute med å gratulere de sittende makthaverne med «seieren» selv om den var basert på valgfusk. Den russiske regjeringen gjorde sitt beste for å gi legitimitet til valg som var basert på juks. Demonstrantene som krevde rettferdighet skapte etter den russiske regjeringens mening «kaos» og «anarki».

I AZERBEIDJAN klarer president Alijev etter alt å dømme å ri av den beskjedne stormen fra opposisjonen etter valget for to uker siden. Men både i Georgia, Ukraina og Kirgisistan førte det folkelige opprøret mot valgfusk til regimeskifter. Det «oransje» er dermed mye større enn Ukraina. Det «oransje» har vokst til å bli en politisk metode for å bekjempe regimer som ser seg nødt til å benytte seg av valgfusk for ikke å tape makta. Derfor er det oransje en farlig metafor for all selvrekrutterende makt i land i det tidligere Sovjetunionen.

2008 ER ET POLITISK skjebneår for Russland. Da avgjøres det om makta skal gå i arv fra president Putin, til president Putin, eller til en annen Putins regime har utpekt. Eller om presidentvalget blir en åpen, fri prosess der reelle motkandidater gis en faktisk sjanse til å utfordre makta. Politikere på den demokratiske høyresida i Russland gjør ingen hemmelighet av at de frykter det verste. Sentraliseringen av makt under Putin har vært åpenlys. Parlamentet er gjort til presidentens puddel. Alle nasjonale TV-selskaper er kjøpt, betalt og kontrollert. Og presidentens personlige ungdomsbevegelse «Nasji» - Våre - har begynt å lage bråk ved enkelte tilstelninger som både den liberale politiske opposisjonen, og mer udefinerbare opposisjonelle grupper som Nasjonalbolsjevikene arrangerer. Sentralisering av makt og mest mulig kontroll er Putin-regimets mantra.

DET VI SER I RUSSLAND er tendenser til en re-sovjetisering av samfunnet. Byråkratiet stikker sine hoder fram overalt, og krever mer og mer usjenert sine bestikkelser. Politisk finnes det ingen reelle alternativer til det russere flest bare omtaler som «makta». Det skyldes at det som var av opposisjon har bekjempet hverandre i stedet for makta, men det skyldes også at de er systematisk marginalisert av den samme makta. Presidentvalget i 2008 blir en test på hvordan begrepet «demokrati» forstås i Russland. Hvis makta ikke forstår det slik det skal forstås, kan det oransje få er farlig renessanse.