Levninger fra den kalde krigen

President George W. Bush har helt rett. Doktrinen om gjensidig utslettelse, det store antall offensive kjernefysiske våpen og ABM-avtalen er alle foreldede levninger fra den kalde krigen. Presidenten har også rett i at en strategi bygd på disse elementene er uegnet for å møte aktuelle og fremtidige kjernefysiske utfordringer, og at en omlegging til en tidsriktig defensiv kjernevåpenpolitikk er nødvendig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det første er den kalde krigens kjernefysiske tenkemåte i utakt med den avspenning og det økte samarbeid som nå preger forholdet mellom USA og Russland. Den strategiske begrunnelse for å beholde tusenvis av langtrekkende kjernevåpen er kort og godt borte. Derfor er det på høy tid at også kjernevåpenpolitikken bringes i samsvar med den generelle politiske utvikling. Planene om et begrenset rakettforsvar er et viktig bidrag til dette. Et slikt system vil ikke bare medføre at man forlater masseødeleggelsesdoktrinene, det vil også muliggjøre kraftige reduksjoner i antallet kjernevåpen og dessuten fungere som et sikkerhetsnett i tilfelle av uforutsette politiske endringer og uhell.

Utfordringer

Den eksisterende kjernevåpenpolitikken er heller ikke tilpasset utfordringen fra enkelte diktaturstater som enten har, eller tenker å skaffe seg et mindre antall kjernevåpenraketter. Problemet er ikke primært den direkte trussel dette utgjør mot USA eller landets allierte, men den rolle disse statenes innehav av ballistiske raketter og kjernevåpen kan ha i sammenheng med regionale konflikter. Slik våpenanskaffelse innebærer både en økt trussel mot disse statenes naboer og internasjonale innsatsstyrker, samtidig som det også vil svekke mulighetene for å etablere det politiske fundament for internasjonal militær inngripen, spesielt ved å gjøre den amerikanske deltakelse enda mer usikker. Oppbyggingen av et rakettforsvar vil kunne motvirke en slik utvikling og dermed også yte et avgjørende bidrag til å underbygge det internasjonale samfunns evne til å håndtere slike konflikter.

Innvendinger

Gjennomgående anføres det tre hovedinnvendinger mot rakettforsvarsplanene. For det første hevdes de å ville gi USA økte førstebruksfordeler, for det andre at de vil føre til kjernefysisk opprustning, og for det tredje at et slikt system, i den grad det kan bygges, vil legge beslag på en altfor stor del av forsvarsbudsjettet. Hadde de amerikanske planene dreid seg om forsvar mot et omfattende kjernevåpenangrep, ville den første innvendingen vært vel begrunnet. Men siden målsettingen kun er å beskytte seg mot et mindre angrep, og siden det også vil gjennomføres en parallell kjernefysisk nedbygging, er det kun snakk om en helt marginal endring i det russisk-amerikanske styrkeforhold. At det vil gi USA større militær operasjonsfrihet i de tilfeller man er stilt overfor en begrenset kjernevåpentrussel, styrker som allerede anført den internasjonale sikkerhet og reduserer også sannsynligheten for at USA benytter kjernefysiske våpen først i denne typen konflikter.

Opprustning

Økt kjernevåpenopprustning kan ikke utelukkes, men det er ikke historisk belegg for å hevde at så vil skje. Reagans rakettforsvarsplaner på 1980-tallet bidro eksempelvis til økt politisk tilnærming, og til Sovjetimperiets fall. Ikke desto mindre må opprustningsmuligheten tas på alvor, noe som innebærer at den kommende dialog mellom USA og Russland om hvordan ABM-avtalen skal erstattes, blir ganske avgjørende. Men ikke uventet har de russiske motforestillingene allerede stilnet. Russland er rett og slett langt bedre tjent med å samarbeide med USA om disse spørsmål enn å satse på ny kjernefysisk rivalisering. Mye tilsier derfor at et nytt rammeverk om kjernevåpenpolitikken etter den mal Bush har tatt til orde for, vil bli tømret sammen.

Vel høy

Den siste innvendingen er trolig den mest tungtveiende. Utviklingen av et rakettforsvar innebærer en viss gambling med betydelige forsvarsmidler, og oppbyggingen vil måtte skje på bekostning av andre viktige forsvarsoppgaver.

Selv om de amerikanske planene baserer seg på en riktig strategisk analyse og bidrar til en betimelig omlegging av kjernevåpenpolitikken, kan man ikke utelukke at det i ettertid likevel vil vise seg at regningen ble vel høy.