- Libya er ikke et land. Svarte afrikanere som oss blir behandlet verre enn dyr

Det er like mange historier på denne båten som det er mennesker. Dette er historien til Marie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å være på båten Argos i Middelhavet er en unik og utrolig opplevelse - annerledes enn noe annet jeg har opplevd i mine 9 år med Leger Uten Grenser: Nærheten vi får med menneskene vi hjelper er overveldende og vakker.

På båten er det umulig å skape avstand mellom oss når vi har 500 mennesker fra mer enn 12 ulike land på en liten båt midt i internasjonalt farvann. I det øyeblikket er vi alle, bokstavelig talt, i samme båt, uten grenser. 

Alle kollegaene mine er sterkt berørt av denne opplevelsen: kontrasten mellom dramaet og intensiteten under en redningsoperasjon, og den ekstreme gleden og lettelsen når alle er trygge ombord, treffer oss hardt i hjertet.

Det er umulig å se på eller snakke om disse menneskene som tall — eller til og med som migranter eller flyktninger — etter å ha opplevd en redningsoperasjon. De er rett og slett personer, helhjertede og tredimensjonale mennesker som oss. Det er like mange historier på denne båten som det er mennesker, og vi oppdager mer og mer av hver eneste individuelle historie mens båten tar oss tilbake mot Italia. Det tar to døgn, et hav av tid til å bli kjent og knytte bånd.  

TRIPOLI/LIBYA: Flyktninger reddet av Libysk kystvakt på en marinebase i nærheten av Tripoli. Foto: AFP PHOTO / MAHMUD TURKIA
MÜNCHEN/TYSKLAND: en gutt leker med en tebbybjørn på togstasjonen i München. Foto: REUTERS/Michael Dalder
IDOMENI/HELLAS: Flyktninger sitter på togstasjonen, og venter på et tog som skal ta dem over grensa til Makedonia. Foto: AFP PHOTO /Louisa Gouliamaki
GRENSEN MAKEDONIA/HELLAS: Flyktninger prøver å få tak i vann og mat, som deles ut av Caritas på grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: AFP PHOTO /Louisa Gouliamaki
GRENSEN TIL ØSTERRIKE: Flyktninger sover på bussen fra Ungarn mot Østerrike. Foto: AFP PHOTO/ PETER KOHALMI
KELETI/UNGARN: Flyktninger går om bord i en buss som skal ta dem til Østerrike og Tyskland. Foto: REUTERS/Bernadett Szabo
LESBOS/HELLAS: En mann bærer i land sitt barn på den greske øya Lesbos etter at båten de var om bord i havarerte. Foto: AFP PHOTO / ANGELOS TZORTZINIS
GEVGELIJA/MAKEDONIA: En mann bærer sitt barn, mens de krysser grensen mellom Hellas og Makedonia. Foto: REUTERS/Stoyan Nenov
BUDAPEST/UNGARN: En mann og han barn på bussen som skal ta den til Østerrike og Tyskland. Foto: REUTERS/Leonhard Foeger

En av disse historiene, er historien til Marie.

Marie (navnet er endret for hennes beskyttelse) har en stripete hvit og blå bomullskjole som likner veldig på den jeg brukte i sommer. Den ser maritim ut, passer for en tur på sjøen. Men Marie båttur er ikke som andre båtturer, og hennes kjole er ikke bare våt av vann, men av bensin som brenner på huden hennes. Jeg spør henne hvor hun er fra. «Elfenbenskysten», sier hun. Så blir hun sjenert, og sier med lav stemme: "Jeg pleide å jobbe for dere. For Leger Uten Grenser.»

Marie er sykepleierassistent, en av de stillingene nasjonalt ansatte i mange av våre prosjekter har, en av de viktigste brikkene for at alt skal fungere på klinikkene og sykehusene våre. Hun forteller meg at hun arbeidet på prosjektet i Bangolo frem til 2006. Hodet mitt spinner igjen: Jeg har også jobbet i Bangolo. Mitt første oppdrag i 2006 var i Man, ikke langt fra Bangolo. Og vi reiste dit ofte, samarbeidet og utvekslet. Jeg møtte aldri Marie, men det har ikke noe å si, fordi jeg møter henne nå og det er som om jeg kjenner henne allerede. Vi begynner med en gang å snakke om de andre som jobbet i Bangolo, om å spise foufou banan på den lokale cafeen, om de syv fjellene vi begge har klatret, om å danse «Grippe Aviaire» og vår delte opplevelse av å jobbe for Leger Uten Grenser.

Marie og hennes høye, kjekke mann flyktet fra Abidjan til Ghana i 2011 under krigen. De snakker ikke engelsk, så de fant ingen jobb. De fortsatte til Den demokratiske republikken Kongo. Øynene hennes endrer seg i det hun sier «Det var ikke noe bra det heller. Vi måtte dra. Da var det bare meg og mannen min.»

Jeg vet hvor grusom situasjonen er mange steder i Kongo, men spør ikke om detaljene for hun må få lov til å dele det hun ønsker å dele, men jeg kan se smerten hennes. Kanskje måtte de fortsette uten et barn de mistet. De har tilbrakt noen måneder i Libya fortsetter hun og lager den lille lyden med tunga, som de ofte gjør i Vest-Afrika, mens hun rister på hodet og ser bort. Den lille, kritiske lyden sier alt. "Libya er ikke et land. Svarte afrikanere som oss blir behandlet verre enn dyr. Du kan ikke en gang forestille deg».

Hun har rett, jeg kan virkelig ikke forestille meg hvordan det er å ha et liv og en jobb en dag, og deretter bruke fire år på å krysse Afrika, overleve flere kriger og mange timer i en stappfull liten gummibåt - og så bli reddet av Argos.

Å ha ingenting igjen utenom mannen din og en stripete kjole. Men likevel smile og gi meg en klem, si at brannsårene på lårene hennes ikke er så ille. Hun er jo iallefall i live. Jeg kan virkelig ikke forestille meg.