Lidelse som underholdning

Fra gladiatorkamper til halshugging, fra «Big Brother» til «Confessions» - hvorfor tiltrekkes vi av det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lidelse, smerte og død har alltid hatt stor underholdningsverdi - unntatt for dem det rammer.

For omkring 2000 år siden utkjempet romerne sine gladiatorkamper for et begeistret publikum. Naturtro slag til lands og til vanns var også en stor folkeforlystelse. Noen hundreår senere rullet den franske adelens hoder, mens strikkende kvinner satt i forreste rekke for å få med seg detaljene. Heksebrenning både her hjemme og i andre land lokket også mange tilskuere. For ikke å snakke om henging og halshugging av forbrytere. Denne dystre fortiden og primitive råskapen tar vi selvfølgelig avstand fra - mens vi lager våre egne moderniserte og justerte versjoner av råskapen.

I dag er som kjent fjernsynet en ivrig leverandør av blod, svette og tårer. Foreløpig har det vært klare grenser mellom fiksjon og fakta. Men en ny vekstnæring - reality-TV - bryter stadig ned disse grensene for å bringe publikum nærmere både «henging og halshugging».

Moderate

< BR> Riktignok er aktørene utsatt for moderate plager, og belastningen er mer psykisk enn fysisk i programmer som «Big Brother», «Farmen» og «Robinson». En annen variant av denne programtypen er prosjektet «Forfall», hvor det innføres ikke mindre enn tre nye elementer: For det første opptrer deltakeren alene (Kristopher Schau). For det andre blir han ikke plaget av andre, han plager seg selv. For det tredje foregår seansen i et vindu på Karl Johan, som et ekstra titteskap i tillegg til fjernsynet. Etter en uke med kroppslig og mental utmattelse, ble Kristopher Schau hyllet som en helt. Enkelte kalte også hans eksponering av kvalme, møkkete underbukser og søppel for kunst. Det ser ut som eventyret om keiserens nye klær har evig aktualitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forsterkes

Og utviklingen går sin gang. Både synseffekter og støynivå forsterkes stadig. Hos underholdningens premissleverandør USA har programmet «Confessions» skapt debatt. Første utgave kunne by på to mordere som der og da kom med sine tilståelser: Den ene hadde voldtatt og drept sin lege, den andre hadde drept sin samboer og kokt liket. Men her er det fortsatt grenser å flytte. I neste omgang kan vi kanskje oppleve hvordan drapene ble begått og hvordan liket ble kokt. Alt er mulig gjennom TV-selskapenes pengebegjær og publikums blodtørstighet.

Vi må bare innrømme at det har foregått en beskjeden utvikling gjennom 2000 år. Det er nærliggende å se deltakere i reality-TV som dagens gladiatorer og fjernsynet som dagens Colosseum. Kanskje romerne var ærligere enn oss, de unnskyldte seg verken med revolusjon, religion eller reportasje (reality-TV) for å gjøre lidelse og død til underholdning.

Spenning

Men enda mer reality enn reality-TV er selvfølgelig den virkeligheten som oppleves live. Den gir også pirrende spenning omkring lidelse og død - det er nok å nevne sammenstimling ved en trafikkulykke. Men når de nære omgivelser har for lite action å by på , går det også an å reise. For noen år tilbake averterte det italienske reisebyrået «Eldorado-Let it be» med pakketurer til de fleste krigsområder i verden: «Se krigen med egne øyne! Du får mulighet til å oppleve steder som er nevnt i TV og avisene. Du får fotografere og filme, og dessuten direkte kontakt med krigsrealiteter, både når det gjelder menneskelig lidelse og fysisk ødeleggelse.»

Tiltrekkes

Fra gladiatorkamper til halshugging, fra «Big Brother» til «Confessions» - hvorfor tiltrekkes vi av det? Det er kanskje ett av «de evige spørsmål» som verken psykologer eller andre fagpersoner kan svare på. De kan antakelig heller ikke svare på hva denne fråtsingen i lidelse og smerte gjør med oss. Sikkert er det iallfall at denne type underholdning ikke stopper med dette. Hva vil kreative TV-produsenter servere folk i neste omgang? Og hva vil publikum ha? Det kan være grunn til å minne om at «å gi folk det de vil ha», også er narkolangernes argument .