Lik behandling?

Vi vet at det er store sosiale helseforskjeller i Norge. Men er det like store forskjeller når det gjelder behandlingstilbudet? spør Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er grundig dokumentert at det er store sosiale helseforskjeller i Norge. Inntekt, utdanning og rang på sosialstigen har betydning for levealder og helse. Det er faktisk en lineær sammenheng mellom personlige ressurser og helse. Jo fattigere du er, jo større risiko for uhelse og kort liv. Jo rikere du er, jo større sjanser til langt liv og god helse. Men er det også store forskjeller i helsetilbudet? Er det slik at ressurssterke personer får bedre helsetilbud enn ressurssvake? Står leger og sykepleiere mer på pinne for en rik enn for en fattig? Gjør legevakta forskjell på en ruset person og en edru, en skitten og en ren? Gjør ambulansepersonell forskjell på en skadet somalier i Sofienbergparken i Oslo øst og en tenkt skadet hvit professor i Frognerparken i Oslo vest? Vil en skadet overlege få bedre behandling enn en skadet ambulansesjåfør?

Det skal ikke være forskjeller i tilbudet. Likeverd og likebehandling er lovfestede kjerneverdier i norsk helsevesen. Men hendelsen i Sofienbergparken 6. august, der en livstruende skadet farget mann ble forlatt av ambulansepersonell som selv vurderte at vedkommende var behandlingstrengende, har satt en støkk i mange. I dag er hendelsen gjenstand for drøfting på en temakonferanse for styremedlemmer i de regionale helseforetakene med helseministeren til stede.

Hendelsen i Sofienbergparken var sjokkerende. Spørsmålet er om den er enestående. Den brøt i hvert fall med våre forestillinger. Derfor ble den en sak. Den vakte sensasjon og var ny i norsk forstand. Er behandlingstilbudet vi tilbys like gradert som de sosiale helseforskjeller? Får en ordfører med hjerteproblemer bedre oppfølging og behandling enn en farget mann med livstruende skader?

Dessverre vet vi lite om hvorvidt det er sosiale forskjeller i helsetilbudet. Det trengs mer forskning og kartlegging, heter det i regjeringens stortingsmelding om emnet. Vi vet altså ikke om de om lag 180 milliarder kroner vi bruker i året på helsetjenester er fordelt likelig etter behov. Det mangler også data om hvordan helsetjenesten fungerer for grupper med minoritetsbakgrunn. Men det er satt i gang arbeid for å finne det ut.

Behovet for forskning og eksakt kunnskap er blitt ytterligere forsterket etter hendelsen i Sofienbergparken. Saken blir en prøve på hvordan norsk helsevesen takler en slik skandale. Sykehusledelsen ved Ullevål besto ikke prøven i første omgang. Man konkluderte for raskt med at offeret var blitt godt nok undersøkt på stedet. Det viste seg ikke å være tilfelle. Legeforeningen reagerte. Den mente Ullevål burde undersøkt hva som hadde skjedd bedre. Likestillings- og diskrimineringsombudet ba om innsyn i saken. Helsetilsynet i Oslo og Akershus satte i gang gransking, som konkluderte med knusende kritikk av ambulansepersonellets opptreden og mener det foreligger tegn på alvorlig systemsvikt fra sykehusets side. Fylkeslege Petter Schou har bedt Statens helsetilsyn vurdere om helsepersonelloven er brutt og om det skal begjæres påtale.

Slik sett har systemet med stor S (tilsynsmyndigheter, medier og politikere) reagert betryggende når helsevesenet har sviktet grovt. Så kan vi spørre oss om systemet hadde reagert like betryggende om ikke offerets nærmeste pårørende hadde vært ressurssterk og om ikke saken hadde eksplodert i mediene. Det er rimelig å tro at alle ledd skjerper seg når flomlysene settes på, når ytterligere feil vil bli brettet ut i mediene, når jakten på ansvarlige hardner til. Det samme skjer trolig når pasienten er en kjendis, for sammen med båra bæres lyskastere inn på sykehuset. Og når ingen krok i helsevesenet er mørk, følges lover, normer og rette holdninger til punkt og prikke. Det vi ikke vet er om alle pasienter og grupper får samme behandling når lysene er skrudd av, om alle pasientgrupper er like gjeve, om unge og gamle, kvinner og menn, svarte og hvite, yrkesaktive og arbeidsledige, får et likeverdig tilbud. Ordningen som kalles «Raskere tilbake», tyder ikke på det. Trygdeetaten har fått et visst antall millioner for å kjøpe helsetjenester til yrkesaktive som er eller står i fare for å bli sykemeldt. Målet er å redusere trygdeutgiftene ved å forkorte ventetida. Men som sosialmedisinerne Olaug S. Lian og Steinar Westin konkluderer med i en artikkel i Tidsskriftet for den norske legeforening strider ordningen mot prinsippet om likebehandling. Og den motvirker også målet om å redusere helseforskjeller.

Kampen for likeverd og likebehandling vinnes ikke bare i helseforetakene eller ved sykesenga. Det er en utfordring for hele samfunnet. Det handler om holdninger og fordommer. Men helsetjenesten har en viktig rollen i den kampen. Slakkes holdningene der, er vi ille ute.