Like kjønn leker best?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SE, PAPPA! MOTOKJYKKEL! Jeg sykler til barnehagen med min toårige sønn, som finner mye å glede seg over i trafikkbildet. «Pappa, pappa! Brannmannbil!!» «Se! Tillenger!» Hjemme har han en lekebilpark som betjenes med stor innlevelse og høyt lydnivå. Hvis han ikke leser Aftenposten med far, på leting etter annonser fra Møller-gruppen eller en kvart støtfanger i venstre kant på et nyhetsfoto fra Kabul: «Biiiil!!!»

Verken jeg eller andre har innpodet han interesse for motorkjøretøy. Kan det være et instinkt? Som ettåring fikk han øye på en «Kakor!!» (les: traktor) på flere hundre meters avstand, delvis skjult bak trær og busker. Under en fjelltur trodde jeg han sov i bæreselen, helt til vi kom til en fantastisk fjordutsikt, og en tørr kommentar lød bak ryggen: «Gavemaskin.» (sic) Hva? Nettopp. Langt, langt under oss, i et steinbrudd, knapt synlig for det voksne øye, sto en utrolig spennende oransje gravemaskin.

SELEKTIV OPPMERKSOMHET kalles det. Og i dette tilfelle kjønnsbestemt. Små jenter er opptatt av andre ting. Eller nettopp ikke ting. I hvert fall ikke mekaniske sådanne. De fokuserer på mennesker. Eller noe som ligner. Dukker av prinsesser, babyer, Bratz og Barbie. Med tilhørende klær, hus og frisørsett. Mens gutta fører stjernekrig, kjører tog eller aller helst - bygger Lego. Vi snakker om Det Store Kjønnsskillet i Barns Lekepreferanse, velkjent for enhver som har sett småfolk i aktivitet, og uforandret siden hjulet på lekebilen ble oppfunnet.

Likevel presenteres den stadig som nyhet, og dertil en dårlig nyhet, fordi vi vil at verden skal gå framover og blir urolige av våre gammeldagse barn. VG meldte nylig at «Gutter bygger – jenter pynter seg». Forskere er «bekymret over kjønnsdelte leker». Guttene lærer teknikk, konstruksjon og problemløsning, mens jentelekene oppmuntrer til å vise omsorg, yte pleie, stelle huset og utseendet. Når gutter leker ingeniører og jenter sykepleiere allerede i treårsalderen, hva skal vi da få gjort med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i likestillingslandet Norge?

MEN DE BARNELÆRDE STRIDES. Psykolog Magne Raundalen stilte for ti år siden motsatt diagnose. Typiske jenteleker stimulerer til samtale, samspill, nærhet og læring – det som trengs i det postindustrielle samfunn. Guttenes leker hemmer språkutvikling og gjør dem til tapere i skolen og arbeidslivet.

Det interessante her er ikke hvilken bekymringsmelding vi skal tro på, men hva slags forutsetning begge deler: Du blir hva du leker. Og hva barn liker å leke, avhenger av hvilke leker de får, eller oppmuntres til å bruke. Vi har barnas framtid i våre hender. Grunntanken er at barn er leirklumper, fullstendig formbare av miljø og sosialisering. Alle forskjeller mellom gutter og jenters ferdigheter, interesser og preferanser er et resultat av tillærte kjønnsroller. Og hva er vel da mer naturlig enn å lære barn likestilling gjennom lek?

EN TRAGIKOMISK «TOY STORY» ble dermed innledet på syttitallet. Radikale middelklasseforeldre prakket dukker på guttene og hammer på jentene. Det gikk helt galt. Men velmenende voksne elsker å gjenta sekstiåtternes største fiasko. Petter Schjerven, programleder for TV-serien «Adam og Eva», gav datteren leketraktor, til ingen nytte. Hun foretrekker også den rosa utgaven av bokstavkjeks. Schjerven gir selv den evig politisk korrekte forklaringen på problemet: «Det er nok av krefter som styrer barna inn i kjønnsstereotypiene.»

Noen mener vi gjør det selv, uten å vite eller ville det, ved å behandle gutter og jenter ulikt, ofte gjennom ørsmå signaler. Noen skylder på kommersielle krefter, som lager rosa og blå avdelinger i leketøybutikken. Tidligere likestillingsombud Kristin Mile har kalt denne kjønnsdelingen «smakløs» og nærmest beklaget at den ikke er ulovlig, siden den sprer fordommer om kjønn i strid med FNs kvinnekonvensjon.

LIKENS REFSER en fersk rapport barnehagene for å svikte rammeplanens likestillingsoppdrag. «Alle leker med lego», sier personalet, men guttene regjerer i klosserommet. Jentene sitter andre steder og tegner og perler. Leken kjønnsdeles når ungene får velge selv. Men som spørsmålet alltid lyder, når atferd bryter med offisiell norsk likestillingspolitikk: Hvor «fritt» er valget egentlig? Det kan hende «personalet ubevisst bidrar til at gutter og jenter sosialiseres inn i tradisjonelle jente- og guttemønster». Kanskje er barnehagene påvirket utenfra, av «en ekstremt kjønnet kommersiell leketøysindustri».

Skal vi da gjøre barnehagene til klinisk kjønnsnøytrale soner, uten biler og dukker, slikt det har vært forsøkt i Sverige? Eller burde vi heller tenke oss om. For hvordan kan så markante og stabile mønstre skyldes subtil påvirkning? Gutter som vokser opp med to mødre blir jo ikke mer «femi» enn andre gutter. Og hvordan vet vi at leketøybransjen skaper behov, mer enn de svarer på eksisterende preferanser. Gutter liker biler og jenter liker dukker også uten kommersielt press. Og på tross av likestilt oppdragelse. Over hele verden, i alle samfunn. Hvorfor?

FORELDRE FLEST, som ikke har hodet fullt av likestillingsideologi, antar det har noe med biologi å gjøre. Og får støtte fra stadig flere vitenskapelige undersøkelser, mange gjort av kvinnelige forskere: Kjønnsskillet i leketøysinteresse er tydelig allerede i ettårsalderen. Det finnes målbare forskjeller blant babyer etter en dag i friluft: Jenter ser lengre på ansikter, gutter ser lengre på geometriske figurer. Jenter med for høyt nivå av mannlige hormoner er «unormalt» interessert i gutteleker. Og forbløffende nok: Apebarn som får utdelt typiske gutte- og jenteleker, oppfører seg like kjønnet som menneskebarn. Apene har verken sett «Bratz» eller «Cars».

Det Store Leketøyskillet har trolig røtter langt tilbake i evolusjonen. Men naturvitenskap er ikke yndlingsfaget til dominerende feminister og kjønnsforskere, som heller bygger institutter og forskningsprogrammer på ren politisk ønsketenkning: Fordi det ikke burde være forskjell på kjønnene, er det ingen forskjell. «Man er ikke født kvinne - man blir det.» Kjønn er sosial konstruksjon, performativitet, meningsskaping. Bare ikke noe så vulgært og reaksjonært som biologi. Som nytalen lyder, gjennom en av forskere bak barnehagerapporten: «Det trengs større bevissthet om hvordan vi gjør kjønn.»

Jeg skulle gjerne sett en rapport om hvordan vi gjør kjønnsforsker. Imens kan jeg formelig høre hylet fra min sønn, dersom likestillingen skulle true hans kjæreste ting: Men bilene mine får du aldri!!!