Liker ikke bomber

Det er langt fra tidligere KrF-dronning Bergfrid Fjose til Valgerd Svarstad Haugland. Men det er utenpå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VERSTE en framtredende politiker kan oppleve, er likegyldighet fra velgere og medier. Det har aldri plaget KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland, selv om hun det siste året har ligget uvanlig lavt. Men hver gang noen reiser en debatt som utfordrer de siste restene av kristen moralisme, dukker hun opp med dunder og brak. Det er ikke mange som reagerer på at barn fødes utenfor ekteskap, det skjer jo til og med blant statsråder i en KrF-ledet regjering. Homofili, de homofiles rettigheter og homofile partnere og barn er derimot fortsatt et område som vekker til live de gamle frontene, tydelig fundamentalisme og dype følelser. Nå er det ikke så sikkert at folk flest står så langt fra Valgerd i disse spørsmålene. Men som politisk parti er det bare KrF som fortsatt kjemper mot den liberale vind. Nå har jo til og med Fremskrittspartiet fått sin første åpent homofile stortingsrepresentant, uten at Frp's yppersteprest John Alvheim har dirret det minste av indignasjon etter at Akershus-representanten André Kvakkestad kom ut av skapet.

VALGERD-EFFEKTEN ble det kalt da unge kvinner strømmet til KrF før valget i 1997. I tospann med Kjell Magne Bondevik klarte Valgerd gjennom et politisk og PR-messig mesterstykke å gjøre KrF mindre kristelig og mer folkelig. «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF», var et av hovedbudskapene hennes i hennes første valgkamp som partileder. Med et lite rødvinsglass i hånda og en moderne og frisk stil rev hun effektivt ned barrieren som hindret mange i å gi sin stemme til partiet. Det var rett og slett genial og planlagt partibygging. Mens man tidligere knapt kunne finne en KrF-velger som ikke var medlem av avholdsbevegelsen eller aktiv i kirke og misjon, var disse plutselig i mindretall.

MEN DET ER også her det kontroversielle ved Valgerd oppstår. Hun er en moderne kvinne og mor med utdanning og en vellykket karriere. Hun er like moderne og likestilt som de radikale kvinnene bak aksjonene «Kvinner mot Valgerd». Det er når det moderne - rødvinnippende og likestilte - møter de tradisjonelle KrF-holdningene det slår gnist. Det er på en måte mye greiere å forholde seg til et tradisjonelt hengehue som forsvarer det tradisjonelle og blir skyteskive for Anne Holt og Tine Kjærs kamp for sitt barn. Jeg tror Valgerd vekker mer harme både blant menn og kvinner fordi moderne mennesker kjenner seg igjen i hennes person, men ikke i hennes holdninger. Dette kan også være et problem i forhold til KrFs gamle kjernevelgere som blir oppriktig lei seg når partilederen trekker opp vinkorken.

DE FUNDAMENTALISTISKE er på ingen måte forsvunnet fra KrF. Det merkes fort når debatten om statskirkeordningen føres på partilandsmøtene. Eller nå sist - når den nyvalgte KrFU-lederen mener at homofile kan helbredes. Derfor er KrFs aktivister og medlemmer i motsetning til velgerne, fortsatt preget av en konservativ kristen tradisjon der politikk og religion ofte blandes sammen. Og det preger naturligvis også KrF-lederen selv.

DERFOR ER DET en av Valgerds sterke sider som politiker at hun er kontroversiell. KrFs to fremste politikere Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland er grunnleggende forskjellige som politikere. Der Bondevik er inkluderende, godt likt blant de fleste og konfliktdempende til det absurde, er Valgerd en politisk minelegger som ingen stiller seg likegyldig til. Men det rare er at det ikke virker som om hun ser det selv - at det er en styrke. Hun mistrives og syter over dårlig behandling av medier og motdebattanter når hun blir skyteskive i en opphetet diskusjon. Det virker som om hun nærmest oppfatter det som ufint at homofile blir sinte på en politikk og en politiker som de oppfatter som fordomsfull. - Jeg liker ikke bomber, sa Valgerd en gang i en debatt om Forsvarets deltakelse i Nato-operasjoner. Virkningen av sine egne politiske bomber burde hun imidlertid tåle.