Likestilling må gjelde alle

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FAMILIER: Politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen ser ikke helt nytten av min oppfordring til innvandrerfedre skal delta mer på hjemmebane. Hun mener nøkkelen til likestilling ligger hos mødrene og deres mulighet til å delta i arbeidslivet. Jeg er selvfølgelig helt enig. Økonomisk uavhengighet er det viktigste for å få til likestilling mellom kvinner og menn. Nettopp derfor har vi satt i gang flere tiltak på for å få innvandrerkvinner ut i arbeid. Men for å endre grunnleggende holdninger til kjønnene og den rollen de spiller i samfunnet må vi starte i familien. Likestillingskampen i Norge også pågått på hjemmebane. Det er riktig som Simonsen påpeker at vi ikke er ved målet. Norske fedre tar mer ansvar for sine barn enn noen gang, men undersøkelser viser at mesteparten av husarbeidet fortsatt faller på kvinner, også når tiden til vedlikehold av hus og bil er tatt med i tidsregnskapet. Derfor har jeg også understreket at kravet gjelder alle norske menn.

Når jeg er spesielt opptatt av likestilling i minoritetsfamilier, er det fordi vi ser noen utfordringer knyttet til kjønn, kjønnsroller og likestilling blant deler av minoritetsbefolkningen. Vi vet at barn lærer kjønnsroller av foreldre, og at samhandlingen mellom mor og far i denne sammenhengen er viktig. Fortsatt vokser barn med minoritetsbakgrunn opp i familier som har sterke patriarkalske strukturer, hvor far har den makt norske fedre hadde før i tiden. En slik familiestruktur kan hemme barnas muligheter i samfunnet. Det er de jentene som har lært å motsi og diskutere med faren sin som kommer seg fram i norsk arbeidsliv. De minoritetsjenter som kommer ut med toppkarakterer fra norske universiteter må heve stemmen og vise sin personlige styrke og egne meninger når hun blir innkalt til jobbintervju. Gutter som har lært hjemme at jenter med dyp utringning og miniskjørt ikke er ærbare, kan bomme sosialt i møte med sin nye kvinnelige sjef i arbeidslivet. De strukturer og rollemodeller en har i hjemmet er med på å påvirke synet på, og forholdet mellom kjønnene. Likestilling på hjemmebane handler om å knekke kulturelle koder og å forstå at barna vokser opp i et samfunn hvor retten til å foreta egne valg er grunnleggende og uavhengig av kjønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens likestillingskampen i Norge har foregått lenge har innvandrerbefolkningen ikke flere tiår å gå på. De må trå til på flere fronter samtidig for at de ikke skal bli hengende etter når det gjelder likestilling. Innvandrerfedre må derfor på lik linje med norske fedre delta i barnas liv, samtidig som mødrene må komme seg ut i arbeidslivet. Erfaringer fra arbeidslivet vil styrke mødrene i deres foreldrerolle fordi det vil gjøre det lettere for dem å forstå det norske samfunn. Noen mener at innvandrermenn jobber for mye til at man kan forvente at de også stiller opp på hjemmebane. Det er jo nettopp det den norske likestillingspolitikken dreier seg om; Jevnere fordeling av både omsorg og arbeid. I dag holder det ikke å si at far jobber og sliter for å forsørge familien. Den første generasjonen av innvandrerfedre var på mange måter nødt til å ha flere jobber for å forsørge storfamilien. Mange i den generasjon fedre opplever kanskje i dag at det har gått på bekostning av barna. At de ikke har hatt tid til å delta i barnas liv. Men tidene har forandret seg. Samfunnet stiller helt andre krav til dem og barna deres. I dag har innvandrerfedre større frihet til å prioritere selv. Det er innvandrerfedrene jeg henvender meg til når jeg sier at de må ta mer ansvar for barnas oppvekst. Det er verken å stigmatisere eller å blande seg inn i hjemmet. Jeg stiller de samme krav og har de samme forventninger til innvandrermenn som jeg har til alle menn. Det handler om å inkludere alle i den norske likestillingsdebatten.