En av dem vi møtte var russiske Galina Kemi, som har bodd i Kirkenes i seks år. Hun er skilt fra sin norske mann, og har ansvaret for datteren Isabel Monica (4 1/2).
Galina vil bli i byen som innbyggerne på Kolahalvøya kaller Lille Murmansk. Om lag ti prosent av befolkningen i Kirkenes er russere.
Sentrumsgatene skiltes med kyrilliske bokstaver og biblioteket har egen russisk seksjon.
- Selv spekulerte jeg ikke. Men jeg vet at enkelte russiske kvinner spekulerer i ekteskap med norske menn, som de siden skiller seg fra. Spesielt unge kvinner. Etter tre år får de nemlig bo her permanent - selv om de er skilt, sier Galina.
KLARER SEG SELV: I 1994 traff hun en nordmann fra Kirkenes som var i Murmansk for å lede et byggeprosjekt. Året etter giftet hun seg med ham og flyttet til Norge.
I 1997 kom Isabel Monica. I 1999 ble de separert.
Nå klarer Galina seg selv. Hun snakker meget godt norsk, jobber ved Vinmonopolet og studerer økonomi og administrasjon.
- Selv om Isabel Monica og jeg er alene, snakker jeg ikke russisk til henne. Jeg snakker norsk. Det ville vært håpløst om vi skulle forsøke å leve russisk i Kirkenes. Min datter ser på norsk TV og omgås hovedsakelig norske barn. Det hender, når jeg kjefter på henne, at jeg slår over i russisk. Men da svarer Isabel Monica på norsk, smiler Galina.
NY TID: Dagbladet tilbrakte fire dager i Kirkenes for å utforske hvordan byen har tilpasset seg den nye tida. Vi startet på Ritz.
Over en pizza og et glass rødvin snakker vi med varaordfører Linda Beate Randal. Ved nabobordet sitter et lystig selskap med russiske forretningsfolk.
Linda argumenterer entusiastisk for den nye tida. På utsida driver en gjeng russiske sjøfolk nedover gata.
- Vår gamle hjørnesteinsbedrift, Sydvaranger AS, sysselsatte over 1000 mennesker på det meste. Men i 1991 ble gruvevirksomheten stanset. Samme år veltet Berlinmuren, og Russland åpnet grensene. Begynnelsen på et nytt eventyr startet da det gamle sluttet. I fjor noterte Kirkenes vekst i folketallet. Det er første gang på ti år. Virksomheten på havna øker, nye bedrifter dukker opp, servicenæringen tør å satse, det fødes flere barn enn det dør gamle.
Linda forteller at russerne har brakt med seg kultur til Kirkenes.
Hun prater varmt om Samovarteateret og skryter av den årlige barne- og ungdomsfestivalen.
NYE FINNMARKINGER:/b> Micha, Tina og Liza spiller håndball på Bjørnevatns 15-årslag. De går i samme klasse på skolen også. Alle tre er født i Murmansk.
Bestevenninnene Micha og Tina har til og med bodd i samme hus i den russiske storbyen, har blandet blod og er dermed blodssøstre.
Duoen planlegger å flytte til Trondheim for å gå på skole og sparke fotball neste høst. Micha satser mot landslaget. Håndball er bare en vinterhobby.
- Trondheims/Ørn, here I come! ler Micha, som flyttet hit med sine russiske foreldre da hun var seks. Det er ni år siden nå. I åtte av dem har hun ventet på norsk statsborgerskap. Først i fjor fikk Micha papirene i orden.
- Jeg kjenner meg russisk. Men når jeg kommer til Murmansk føler jeg meg bare ensom, sier Micha.
For fire år siden flyttet Tina etter til Kirkenes - sammen med sin mor.
- Mamma giftet seg med en norsk mann, men er nå skilt. Selv er jeg nettopp blitt norsk statsborger, forteller Tina. I likhet med bestevenninnen snakker hun perfekt finnmarking.
Det gjør ikke Liza ennå. Hun flyttet til Kirkenes for to år siden. Også hennes mamma traff en nordmann.
- Til å begynne med ville jeg bare hjem. Men ikke nå lenger. Russland er ikke et bra land å vokse opp i, mener Liza.
FLEST KVINNER: Linda Beate Randal medgir at flesteparten av de 300 russerne som har bosatt seg i Kirkenes, er kvinner og barn.
- Mange kvinner har med seg barn fra tidligere forhold. De har fått oppholdstillatelse fordi de har giftet seg med norske menn. En del av dem er nå skilt, men har valgt å bli boende. Det bor svært få russiske menn her. Utenom sjøfolkene da.
Seks av 54 barn ved Kirkenes barnehage er tospråklige. Noen av dem har norsk far og russisk mor. Andre har to russiske foreldre.
- Denne situasjonen krever spesiell tilrettelegging. Men personlig synes jeg det er spennende å ha Russland så nært, sier styrer Ellen Kjønstad, som et par timer hver dag har en tospråklig barnehageassistent i sving med de seks norsk-russiske barna.
Assistenten heter Marina Aleksejeva. Hennes jobb går ut på å sikre at ungene får morsmåltrening og opplæring i russisk kultur og språk.
- Jeg leser eventyr på russisk, og jeg lærer dem forskjellig om russisk kultur. Av og til er alle ungene med, av og til er jeg bare sammen med de norsk-russiske. De sistnevnte føler seg trygge over å ha en person i barnehagen som kan snakke mammas språk. De kaller meg til og med mamma, smiler Marina.
PROSTITUSJON: Vi må nøde varaordfører Linda Beate Randal for at hun skal trekke fram negative sider ved det bikulturelle Kirkenes. Hun sier:
- Til å begynne med opplevde vi prostitusjon. Men etter hvert som vi lærte oss å omgås russere i dagliglivet - på treningen, i barnehagen, på butikken - ble ikke busslastene med kvinner så veldig eksotisk lenger.
Vi har opplevd mobbing av norsk-russiske barn. Men Sør-Varanger kommune har jobbet hardt med holdninger i skoler og barnehager. I dag er norsk-russiske barn akseptert og respektert. Min sønn på seks år har lært seg å hilse og telle på russisk. Det er flott. Min datter på ti år kan velge russisk når hun begynner på ungdomsskolen.
- Ingenting negativt som henger igjen?
- Byens krisesenter er til tider besøkt av russiske kvinner. Men også dette problemet er på retur. Det driver en del russiske sjøfolk gatelangs. De har dårlig med penger. Men vi jobber med saken. Blant annet gjennom sjømannskirken, som gjør en strålende jobb, sier Linda.
SAMLINGSSTED: Sjømannskirken i Kirkenes skal visstnok være like godt besøkt som sjømannskirkene i New York og San Francisco.
Byens gode krefter - kirken, fiskarlaget, den russiske generalkonsulen, transportarbeiderlaget, Barentssekreteriatet og kommuneledelsen - har gitt fattige russiske sjøfolk et lavterskeltilbud to kvelder i uka.
Kafévert May Brit Skagestad leder et korps med frivillige og stort sett norsk-gifte russiske kvinner.
Hver kafékveld serverer de kaffe, te, saft, vafler, piroger og russiske aviser. Og sjøfolkene strømmer på.
- Vi har mellom 25 og 50 innom hver kveld, forteller May Brit.
De som ikke vil sitte og prate over kaffe og vafler - eller lese avisa - kan spille biljard eller bordtennis, kaste med piler, eller klimpre på pianoet.
- Å komme hit er som å komme hjem til Russland, mener Ilia, Vadjim og Anton fra Murmansk.
- Går dere ut andre steder?
- Sjelden eller aldri. Det er et spørsmål om penger, fastslår Anton. Ikke er det lett å bli kjent med nordmenn heller. I alle fall ikke jentene.
- De snakker ikke russisk, og vi snakker dårlig engelsk. De er redd oss, tror jeg.
STATLIG STØTTE: I fjor fikk Kirkenes 120 millioner kroner av staten. Pengene er kompensasjon for aksjesalget og tapet av Sydvaranger AS, og skal brukes til å styrke stillingen som bruhode mot Russland.
- Det siste er et trivselstiltak. Men et norsk-russisk trivselstiltak, bedyrer Linda:
- Russiske sjøfolk lider under slett hygiene om bord i trålerne. De liker å være reine mens de er på land, og får subsidiert pris i svømmehallen. Sånn vil det også bli på badelandet, sier varaordføreren.
SAVNER MURMANSK: Tråleren «Klimovsk» ligger til kai for reparasjoner og vedlikehold. - Jeg liker meg bare så som så i Kirkenes, sier sjømann Sergej.
Han har vært her sju ganger før, savner samboeren i Murmansk, og når tråleren engang går tilbake over nyttår blir det tid til både kjærlighet og en fest.
- Av og til går jeg på pub her i Kirkenes. Men ølet er dyrt og jeg blir ikke kjent med nordmenn, sier Sergej, der han sitter i lugaren til andrestyrmann Timur.
Timur (28) har høyere rang, og selv om Sergej (29) er eldre, virker han beskjeden i sjefens selskap. Han er ikke den samme spøkefuglen som drev vedlikehold på dekk sammen med kompisene noen minutter før.
Andrestyrmann Timur har kone og datter i Murmansk. Han har revet undertøysmodeller ut av et Hennes & Mauritz-magasin og teipet dem opp på veggen.
Det lukter emment i lugaren - reinslighet er neppe Timurs fremste dyd.
«Klimovsk» har nå ligget til kai en uke, og skal ligge enda en. Deretter bærer det ut på torskefiske.
- Jeg skulle gjerne hatt en annen jobb hjemme i Murmansk. Jeg liker ikke å være til sjøs. Men jeg liker penger! smiler Sergej og titter raskt bort på Timur.
LITE KRIMINALITET: På sitt kontor ved Sør-Varanger politidistrikt, vakkert beliggende med utsikt over fjorden, møter vi konstituert politimester Arne Hammersmark.
- Russisk kriminalitet har vi liten befatning med. Litt smugling, litt vinning. Aldri vold. Det vil si, i hjemmene skjer det nok at norske menn mishandler russiske kvinner. Mørketallene kan være store. Vi tror at en del russiske kvinner ikke tør å gå til politiet, av frykt for å miste oppholdstillatelsen. I alle fall ikke før de har vært her i tre år. Da er det lettere å få permanent oppholdstillatelse.
- Prostitusjon?
- Ingen synlig trafikk. Det foregår sikkert privat, men da er det ikke et politiproblem. Vi hadde anslag til organisert prostitusjon, men slo det ned i 1999.
Da grensene ble åpnet i 1991, fryktet Kirkenes-politiet russisk mafiavirksomhet. I dag registrerer Hammersmark at frykten var ubegrunnet:
- Etter at noen personer ble bortvist, roet det seg. Det er nok ikke bare bare for Ola Dunk å handle narkotika med mafiaen i Murmansk, der våpen, drap og grov vold florerer.
POPULÆRE:Sør-Varangers konstituerte politimester har noen private ytringer om det norsk-russiske Kirkenes-samfunnet:
- Russere er populære her. Under krigen befridde de Kirkenes uten å gjøre overgrep mot lokalbefolkningen. Etter befrielsen trakk de seg umiddelbart ut igjen.
- På sikt vil språk- og kulturbarrieren viskes ut. Da vil også våre sikkerhetsmessige foranstaltninger øke - vi må være mer på vakt.
Men de russiske gateskiltene kunne kommunen ha spart seg. Vi bør markere at vi er i Norge, sier politimesteren.
