Lille Norges store dilemma

Norge må vise at det i viktige saker går en nedre grense for hva vi kan være med på under Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen Bondevik drar om drøyt to uker til Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (Rio+10) i Johannesburg, tilsynelatende med store ambisjoner. Norge vil redde verden fra miljøødeleggelser og fattigdom. Det er de andre som ikke vil. Men er det grunn til å høre på oss? Har Norge troverdighet - og tør vi stå løpet ut?

Det er 10 år siden historiens største samling av statsministrer og presidenter: toppmøtet om miljø og utvikling i Rio. Miljø- og utviklingsoptimismen var den gang stor, men det neste tiåret ble en nedtur med lite praktisk handling. I Johannesburg samles nå Bondevik og over 100 andre regjeringssjefer, for å oppsummere resultatene siden Rio og legge planer for det neste tiåret. Før avreise skal Bondevik legge fram et viktig norsk bidrag, vår nasjonale strategi for bærekraftig utvikling. Dette blir en test på Norges troverdighet.

Norge høyt på banen

I forberedelsene til toppmøtet har Norge gjort en god jobb og fylt en meget viktig funksjon. Som et av få land har Norge påpekt hvorfor man egentlig reiser til Johannesburg: Man møtes for å finne konkrete og forpliktende løsninger på verdens miljø- og fattigdomsproblemer. Men land som USA, Australia, Japan, Canada og toneangivende u-land prioriterer i økende grad nasjonale interesser foran internasjonale forpliktelser.

Norges dilemma

Vesle Norge har foreløpig ikke klart å skaffe seg allierte som gir innflytelse når de endelige avgjørelsene tas. Og diplomatisk kutyme tilsier at Norge blir med på et minste felles multiplum til slutt. Å bryte konsensus, selv en soleklart utilstrekkelig konsensus, sitter langt inne. Dette vet alle.

Mange venter at Norge vil kaste kortene til slutt og bli med på en enighet som ligger langt unna det verdenskonferansen egentlig skulle levere. Det spørs om noe land ser reell fare for at vi setter foten ned siste forhandlingsdag. De kan vende det døve øret til våre gode argumenter og innkassere vår stemme til slutt. Og så kan vi i etterkant unnskylde oss med at vi ville, det var de andre som ikke ville. Eller har Bondevik noen kort i ermet?

Det er på tide at Norge signaliserer hvilke saker som sitter lengst inne: Er det klimaproblematikken, bevaring av biologisk mangfold, fornuftig forvaltning av skog, hav og ferskvann, eller rent drikkevann til verdens fattige? I en verden der de fleste miljø- og utviklingsindikatorer ifølge FN går i feil retning og er på historiske lavmål, trenger vi sterk politisk vilje og lederskap. Norge må derfor vise at det i viktige saker går en nedre grense for hva vi kan være med på i Johannesburg.

Har Norge troverdighet?

Den 14. august får omverdenen et signal om hvor troverdig Norges argumentasjon er: Da legger Bondevik fram en ny versjon av Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling, som Norge forpliktet seg til å lage allerede i Rio for 10 år siden. Første versjon fikk hard medfart (jf. blant annet WWFs kronikk i Dagbladet 25. april), og strategien er nå revidert. I denne strategien skal Norge fortelle hva vi vil gjøre. Hva gjør vi med Barentshavet og verdifulle områder langs norskekysten? Hva skal vi gjøre på klima- og energiområdet, blir det reell satsing på nye fornybare energikilder og reduksjon i klimagassutslipp? Hva gjør vi med våre sjeldne og truede arter og naturtyper vi har internasjonalt ansvar for, blir det bedre vern av skog der vi finner 1400 sjeldne og truede arter og andre store naturverdier? Mener vi alvor med at hensyn til miljø og utvikling skal integreres i ulike sektorer?

Det er avgjørende at den nasjonale strategien holder samme nivå som Norges innspill til Verdenstoppmøtet. Ellers kan mange komme til å plukke av seg hodetelefonene når Norge holder innlegg. Den norske og internasjonale miljøbevegelsen, som hittil i Rio+10-prosessen har vært åpenlyst imponert over Norges innsats, vil få langt lettere for å fortsette applausen dersom Norge viser at også hjemmeleksa er gjort.