Lissom-system?

Det ser ut til at både den individuelle etikk og deler av forskersamfunnets kontrollsystem svikter når juks i vitenskap blir så omfattende som det nå blir avslørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JUKSET PÅ Radiumhospitalet er en personlig tragedie for en ung forsker. Men det er også et forfallstegn for norsk forskning. For selv om det var forskere som avslørte jukset, er det mye som tyder på at kontrollsystemet svikter. Jukset er ikke et isolert tilfelle slik man trodde i første omgang. Det stilles nå spørsmål ved andre artikler publisert av samme hovedforfatter. Tidsskrift for Den norske lægeforening avslørte nylig plagiat i en innsendt artikkel av en annen forfatter og stanset den. Artikkelen var avskrift ord for ord fra en artikkel i et annet fagtidsskrift. Men de som sto som medforfattere til artikkelen har bare knipset avsløringen vekk som et rusk på jakkeslaget. Sykehusene som hadde medforfatterne i sitt brød har så vidt jeg skjønner ikke gjort noe for å oppklare det kritikkverdige og dermed vise at de har en faglig og etisk standard i sitt miljø som sikrer mot slik juks. Det ser ut som om den postmoderene forestilling om at sannhet ikke fins, bare tekst, virkelig har slått an i deler av det medisinske miljøet.

MEN DET TYDER også på mangel på profesjonalitet. To ting er påfallende her: For det første eksisterer det åpenbart en publiseringspraksis som virker faglig uthulet. Et titall fagfeller henger seg på som medforfattere uten at de har bidratt med noe vesentlig i forbindelse med det prosjektet som beskrives. Det er visstnok stor kamp om hvor man skal plasseres i navnerekka, men mindre interesse for å gå forskningen man setter sitt navn på etter i sømmene. Finest er det å stå sist, og her vil gjerne en professor stå. For det andre ser det ut til å være en viss uvilje mot å handle når svikt blir avslørt. Begge deler gjør kontrollen illusorisk.

FORSKERE VERDEN over burde ha lært av Karl Popper at falsifisering er viktigere enn bekreftelse i vitenskap. De burde ha lært av den katolske kirke om djevelens advokat. Men den instansen har fungert dårlig under arbeidet med de aktuelle artiklene. Og når medforfattere blir avslørt som de sovende partnere de har vært, er de raskt ute for å redusere sin rolle. Det motsatte hadde nok vært tilfellet om det skulle ha vist seg at forskningen som beskrives var bona fide og oppdagelsen hadde fått stor medisinsk betydning. Vi ser også at visse institusjoner blir takket i vitenskapelige artikler. Men når f.eks. Kreftregisteret blir takket for noe de mener de ikke burde hatt takk for, uten å reagere før avisene konfronterer dem med det, er det ikke bra. Jeg antar at også Kreftregisteret meriterer på en eller annen måte på å bli nevnt. Da bør man også passe på at det takkes for noe som er takk verdig.

DET SER UT til å ha vært mange som ikke har lest det de burde ha lest. Men flinke forskere må da lese tidsskriftene. Jeg ville tro at medisinere kaster seg over The Lancet og New England Journal of Medicine når de kommer ut for å se om det publiseres noe som både kan inspirere og være til nytte i deres egen forskning. Det sies rett nok at norske forskere skriver dårlig engelsk. Men kan de heller ikke lese engelsk? Om så var, antar jeg i hvert fall at de leser sitt eget tidsskrift, der redaktør Charlotte Haug skrev om plagiatforsøket hun avslørte etter tips fra en dansk forsker. Dessuten verserer det jo gjerne særtrykk med dedikasjoner når noen har fått noe på trykk. Legges også disse raskt på hylla, uten at det skjer kontroll med hvordan data og annen assistanse er blitt anvendt?

SKANDALEN PÅ Radiumhospitalet henger sammen med det jeg vil kalle det globale oppstyret i moderne vitenskap, der publisering i anerkjente internasjonale tidsskrifter utløser prestisje og penger både fra offentlige og private kilder. Men de internasjonale tidsskriftene kan ikke undersøke datagrunnlaget det henvises til, fordi redaksjonene og deres fagkonsulenter ikke kan kjenne de lokale forholdene i alle verdens land. Et slikt system forutsetter et lokalt fagmiljø som fungerer kritisk og kompetent. Da må man ha kultur for å si fra når noe ikke er bra. Men i norsk medisin har det vært tradisjon for å dekke hverandre når det begås feil. Denne kulturen har til en viss grad overlevd den åpenhetsrevolusjon vi har hatt de seinere år.

MANGE SPØR nå hvor stat og lov er når noe slikt skjer. Men fortsatt må samfunnet bygge mest mulig på tillit. Forskersamfunnet har bygd opp et kontrollsystem som skal fremme faglig og etisk bevissthet gjennom fagfellekritikk. Men for at det skal virke, må det ikke fungere på lissom.

Etikksvikt: Det ser ut til at både den individuelle etikk og deler av forskersamfunnets kontrollsystem svikter.