Lite hornmusikk

Sjelegranskingen er i gang i Høyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ANLEDNING av at Jan P. Syse ville ha fylt 75 år i høst holdt Høyres hovedorganisasjon, Unge Høyre og Minerva forleden en liten dommedag over seg selv i hovedkvarteret over Frascati der partiet nå er parkert på fjorten prosent. Syse-brødrene Christian og Henrik hilste forsamlingen, og tonen ble satt da Henrik så for seg Rolf Presthus, Erling Norvik og Albert Nordengen i ånden på første benk. Av de fortsatt levende fra farens generasjon satt Paul Thyness lenger bak i salen og legemliggjorde den kritikken som rammet partiets nåværende leder Erna Solberg tyngst i valgkampen: den om at Høyre «ikke framsto som et verdikonservativt parti i valgkampen, rett og slett fordi det ikke hadde vært er verdikonservativt parti i regjering».

Som noen fremdeles kanskje husker, avfeide Erna Solberg den tilsvarende kritikken fra Francis Sejersted om at partiet var opptatt av valgfrihet for de rike, med å tvile på om Sejersted egentlig var Høyre-mann.

Sjelegranskingen dominerer siste nummer av det konservative tidsskriftet Minerva og der er Solberg like stedig: «... de som mener at valgfrihet er et budskap som bare dreier seg om de vellykkede og ikke de ressurssvake, de har jo ikke skjønt hva det dreier seg om».

SOM SJELEGRANSKER utenfra var professor Bernt Hagtvet invitert til Syse-seminaret. Han stilte opp som premiss at et land uten et konservativt parti, er et land uten kjøl. Kulturpolitikk og ikke økonomiske var for ham veien til ekte konservatisme. Behjelpelig til overmål stilte han opp og begrunnet fem teser for partiet som konkluderte med utbruddet: «Gi oss kjølen!» .

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men bunnlinjen hos Hagtvet er at Høyre under Solberg har sklidd av sin verdikonservative grunnmur. Partibygget er skakt og heller altfor sterkt over mot liberalisme og overordning av økonomi.

Motinnleder var Kristin Clemet. Hun er en praktisk orientert politiker med lite sans for både en overdreven vekt på historien og lek med ord som verdikonservatisme mot nyliberalisme. Hun definerte partiets problem til at venstresiden, bortsett fra ei tid på 1980-tallet, har hatt «problemformuleringspriviliegiet», og derved fått monopol på «det gode».

FOR EN BETRAKTER på sidelinjen var det ganske morsomt i Høyres Hus denne kvelden, for så vidt i Jan P. Syses ånd. Syses egen drøm av en høyrepolitikk var en som bruste som «hornmusikk i brystet». Det gjør den ikke under Erna Solbergs ledelse, uansett hvor mye Per-Kristian Foss hevder at ultraliberalisten i norsk politikk er Jens Stoltenberg forrige gang han satt i regjering og privatiserte mye, mye mer enn Bondevik II-regjeringen kunne drømme om. Eller at Kristin Clemet oppgitt hevder at hennes skolepolitikk er den minst privatiserte av alle blant de landene vi kan sammenlikne oss med. Pipingen i Høyre-brystet akkurat nå lyder ikke som hornmusikk, men mer som åndenød og surstoffmangel.

HØYRE-LEDERNE beholder verdighet og maske etter valgkatastrofen, men frustrasjonen kommer til syne like under overflaten. Det var tøft å lande på 14,3 prosent i 1997 og legge ut på ørkenvandringen under Bondevik I-

regjeringen. Men da fantes tross alt muligheten for å bli budsjettpartner. Jan Petersen kunne bli til «Tøffe-Jan» på kravet om ikke en kroner i skatteøkning. Og viktigst av alt: Da var Carl I. Hagen bare 1 prosent større. Nå er avstand opp til Siv Jensen 7,9 prosent, og regjeringen trenger ingen partner.

Per-Kristian Foss er en god illustrasjon på nedturen. Han har styrt landets økonomiske politikk i fire år fra trøbbel til vekst. De neste fire åra skal han henslepe som medlem i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

AKKURAT NÅ er det ikke lett å avlese Høyres ideologiske retningsvalg. Den småbarske linjen som Jan Tore Sanner personifiserer i debatter og innlegg med bastant forsvar for skattelettelser og privatiseringsframstøt, har lidd et katastrofalt valgnederlag. Partileder Erna Solberg gjør seg stokk døv overfor kritikken fra hornet på veggen som etterlyser det lyseblå partiet som klarte å holde kontakt med bygdekonservatismen. Unge Torbjørn Røe Isaksen har forlest seg på Americana, og ingen synes å ha noe fornuftig å si om hvordan partiet skal klare å holde seg i sentrum samtidig som det utvider kontakten med Siv Jensen.