Lite land i ny verden

Verden er ikke hva den var, og utenrikspolitikken er ikke lenger hovedhinderet for regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR AVSLØRTE

Dagbladet at Arbeiderpartiet og SV, med Senterpartiet løpende orientert, sonderer et felles grunnlag for regjeringssamarbeid på det utenrikspolitiske området. Med godkjennelse fra sine partiledere har Espen Barth Eide (Ap) og Erik Solheim (SV) satt sammen ei uformell gruppe som bygger utenrikspolitiske bruer. At sentrale Ap- og SV-medlemmer sitter i samme forum for å diskutere felles utenrikspolitikk, er i seg selv historisk. SVs identitet er tross alt knyttet til en partiavskalling fra Arbeiderpartiet etter opprivende uenighet om utenriks- og sikkerhetspolitikk tidlig under den kalde krigen. Men viktigere i dagens verden og Norge er det at en uformell utenrikskanal mellom Ap og SV kan bane vei for et historisk taktskifte i norsk politikk etter neste stortingsvalg: en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Premisset er selvsagt at EU-spørsmålet holdes utenfor. Men i Norge er ikke EU utenrikspolitikk, det er unntakspolitikk. Alle realistiske koalisjonsregjeringer, ut fra dagens sammensetning av Stortinget, er avhengig av en form for selvmordsparagraf når det gjelder EU. Lite tyder foreløpig på at det vil endre seg etter neste stortingsvalg. Og vekstsmertene i EU etter årets utvidelse kan raskt gjøre en snarlig norsk EU-søknad mindre aktuell.

FOR FÅ ÅR SIDEN

ville det vært utenkelig for Arbeiderpartiet og Senterpartiet å samarbeide om utenrikspolitikk med NATO-motstanderne i det sosialistiske fløypartiet SV. Det er derfor naturlig at de første uformelle sonderingene mellom disse partiene skjer på utenriksområdet. Og det er ikke overraskende at sonderingene er svært diskré. Stadig er et samarbeid med SV kontroversielt, særlig i Senterpartiet, men også i Arbeiderpartiet. I dag er det imidlertid ikke utenrikspolitikken som klarest skiller de tre partiene fra hverandre. Skillelinjene er i realiteten større innen f.eks. nærings- og industripolitikken: miljø mot arbeidsplasser. Og i forsvarspolitikken er forskjellene mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet minst like store som mellom SV og Ap. Senterpartiet henger igjen som forsvarer av det gamle invasjonsforsvaret mot øst, ikke minst fordi partiets mange ordførere tviholder på Forsvarets arbeidsplasser i distriktene. Senterpartiet støtter egentlig et gammelt NATO som ikke lenger eksisterer.

SV HAR UNDER

Erik Solheim og Kristin Halvorsen som partiledere gjennomgått en kraftig moderniseringsprosess, i motsetning til mange andre sosialistiske fløypartier i Europa. Men når utenrikspolitikken ikke lenger framstår som hovedskillelinje mellom SV og Ap/Sp, er det ikke fordi SV er modernisert. Det er først og fremst fordi verden er en helt annen i dag enn for bare få år siden. Lite illustrerer det bedre enn at regjeringen nylig besluttet å holde norske offiserer i Irak uten et bredt flertall i Stortinget bak seg. For første gang på årtier har Arbeiderpartiet og Høyre skilt lag i et sentralt sikkerhetspolitisk spørsmål. Og det gamle NATO-partiet Sp har lenge ligget på linje med SV i sin motstand mot norsk Irak-politikk. Dette veiskillet har nesten ikke skapt støy i offentligheten. Ganske enkelt fordi uenigheten ikke lenger oppleves som truende for norsk sikkerhet. Utenrikspolitisk uenighet her hjemme reflekterer i dag nye spenninger i en ny verden. En verden der motstand mot amerikansk politikk ikke lenger er en øvelse for venstreavvikere, men ledes an av sosialdemokratiske og konservative regjeringssjefer i Europa, med NATO på sidelinja.

NATO ER IKKE LENGER

et spørsmål om liv og død for Norge. Forsvarsalliansen er forvandlet til en alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon med de samme indre politiske spenningene som de fleste andre internasjonale fora i dag sliter med på grunn av splittende amerikansk alenegang. Derfor er det heller ikke lenger umulig for en SV-leder å gå inn i en regjering som forvalter norsk NATO-medlemskap, på samme måte som den tyske utenriksministeren Joschka Fischer stadig sender tyske soldater på NATO-oppdrag, på tross av prinsipiell NATO-motstand i eget parti, De Grønne. Og det er ikke utenkelig at Norges utenriksminister etter neste stortingsvalg er SV-medlem.