Lite verdsatt - et politisk valg

Skal målet om likelønn nås, kan ikke privat sektor bestemme størrelsen på den økonomiske rammen for oppgjøret i andre sektorer. Da vil likelønnsgapet forbli status quo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Likestillingsloven er 20 år, men for store grupper av kvinner er det fortsatt langt igjen til reell likestilling. Ulik lønn mellom kvinne- og mannsdominerte yrkesgrupper er i dag vårt største likestillingsproblem. Lik lønn for arbeid av lik verdi er et prinsipp som blir slått fast i likestillingsloven. Allikevel vet vi at det i mange yrker betales lav lønn - ikke fordi karakteren av arbeidet tilsier det - men fordi arbeidet i all hovedsak utføres av kvinner.

Likelønn er ikke at alle skal tjene det samme, men at arbeid som vanligvis utføres av kvinner, skal ha samme lønnsnivå som i yrker som er dominert av menn, når ansvaret og utdanningen som kreves for stillingen, er noenlunde den samme. Det er et problem at det skjer en undervurdering av arbeidet innenfor utdannings- og omsorgssektoren. Barnehagen er et typisk eksempel på dette. En barnehagestyrer kan være leder for en bedrift med rundt 15 ansatte, ansvar for 50-60 barn og et rammebudsjett på 3-4 millioner - til en minstelønn av kr 234500.

Lønnsnivået i ulike sektorer er ikke skjebnebestemt. I offentlig sektor ligger det politiske avveininger og valg til grunn for lønnsfastsettelsen. Man har valgt å verdsette arbeid med barn og unge lavere enn annet arbeid. Lønnsfastsettelse skjer selvfølgelig gjennom lønnsforhandlinger mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiver. Men slik forhandlingssystemet fungerer i dag, vedlikeholdes eller forsterkes tendensen til at kvinnedominerte yrker blir lavere verdsatt. Systemet gjør det vanskelig for arbeidstakerorganisasjonene å få hevet lønnsnivået til kvinnegruppene.

Det kan se ut som om de kvinnedominerte yrkene, med og uten høyere utdanning, særlig i kommunesektoren, er fanget i en lavlønnsfelle. Det er flere årsaker til dette. I kommunal sektor er den største andelen av arbeidstakere kvinner som arbeider innenfor barnehage, omsorg og helse. De ansatte i slike kvinnedominerte yrker - og det gjelder både kvinner og menn - får det vi kaller «kvinnelønn.» Mange av disse har utdanning og er generelt lavere lønnet enn ansatte i yrker som er dominert av menn, til tross for at utdanningen er like lang og fra samme nivå i utdanningssystemet (videregående, høgskole eller universitet). Fordi kvinneandelen er så stor, 73%, blir også det generelle lønnsnivået i kommunal sektor lavere enn i de andre sektorene - statlig og privat.

Lavlønnsfellen er altså i korthet: Kvinnene i kommunen er lavtlønte og de er mange. Derfor koster hver krone i lønnsøkning mer her enn i andre sektorer. Skal det være mulig for kvinner i kommunal sektor å få i gjennomsnitt like store lønnstillegg pr. person som i for eksempel statlig sektor, må rammen for oppgjøret være større her. Ellers er det ikke mulig å komme ut av lavlønnsfellen.

Skal vi nå målet om likelønn, kan derfor ikke privat sektor bestemme størrelsen på den økonomiske rammen for oppgjøret i andre sektorer. Da vil likelønnsgapet forbli status quo.

Stortingspolitikere sier at de ikke vil blande seg i lønnsoppgjørene fordi lønnsforhandlinger er et ansvar for partene i arbeidslivet. Men ved å legge rammene for oppgjørene inn i statsbudsjettet, er det jo nettopp det de gjør. Det er Stortinget som legger rammene for lønnsveksten. Det er Stortinget som legger premissene for hvor store - eller små - lønnsøkningene i oppgjørene skal være. For lønnsoppgjøret i år 2000 har politikerne lagt inn en ramme på 3,25%. Med dagens system betyr det at denne rammen er lik for alle områder: statlig, kommunal og privat sektor.

3,25% av et lavt lønnsnivå fordelt på flere arbeidstakere i kommunal sektor gir mindre pr. person enn det 3,25% av et høyere lønnsnivå fordelt på færre arbeidstakere i andre sektorer gir. Dette viser urettferdigheten i systemet. Skal de kvinnedominerte og store yrkesgruppene i kommunal sektor få et lønnsløft som monner, må følgelig systemet endres. Så langt har ikke Stortinget tatt konsekvensene av dette. Da blir likelønn fortsatt mer festtaler enn realiteter.

Kommunesektoren må få en egen likelønnspott eller større økonomisk ramme.

Når rammen er for liten, er det et vanlig forhandlingsteknisk grep å skyve virkningstidspunktet for lønnsøkningen så langt ut i året som mulig. Lønnsavtalene i offentlig sektor gjelder fra 1. mai. Hvis partene blir enige om å vente med lønnstilleggene til f.eks. 1. september, vil tilleggene kunne bli dobbelt så store, eller flere vil kunne gå opp i lønn. Da kan det se ut som om man har fått et godt løft. Men gleden er kortvarig, for jo senere på året man gir lønnstilleggene, jo større blir det såkalte overhenget. Overhenget regnes inn i lønnsrammen for året etter. Det man har oppnådd av forbedringer det ene året, kommer til fratrekk på rammen det neste. Overhenget kan være så stort at man får lønnsvekst uten å få en eneste krone ved oppgjøret, slik utgangspunktet for kommuneoppgjøret var i 1999.

Dette er vanskelig å forklare med få ord. Konsekvensen er imidlertid at det er nesten umulig å bryte ut av den vonde sirkelen man er kommet inn i. Å komme ut av denne sirkelen, krever vilje både fra arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene. Det må erkjennes at dagens beregningssystem er et hinder for å nå likelønn.

Skal likelønn bli en realitet, må alle parter tørre å satse utradisjonelt. Vi vet hvilke mekanismer det er som er årsaken til lønnsforskjellene mellom kvinne- og mannsdominerte yrkesgrupper, derfor kan vi også gjøre noe med det. Regjering og stortingspolitikere må legge inn mer penger til kommunene gjennom statsbudsjett eller revidert nasjonalbudsjett. LO, AF og YS må akseptere at privat sektor ikke kan fortsette å legge rammene for alle sektorer. Kommunenes Sentralforbund må være villig til å «betale» mer utover 3,25% og til å prioritere. I kommunesektoren må man tørre å prioritere kvinnegruppene, særlig dem med utdanning. Dette innebærer at for at noen skal få mer, slik at vi kan tette igjen likelønnsgapet, må faktisk andre få mindre, samtidig som alle må sikres en lønnsutvikling. Og - arbeidstakerorganisasjonene må være villige til å bruke kampmidler for å nå fram. Streike, om det skulle bli nødvendig.

Kommuneøkonomien er en alvorlig hindring for likelønn. Mange kommuner har en svært trang økonomi. Derfor er det få kommuner som i dag kan bruke lønn som et aktivt virkemiddel for å rekruttere nok fagfolk til barnehage, skole, helse og omsorg. Stortinget kan legge forholdene bedre til rette for likelønn i kommunal sektor ved å øke overføringene til kommunene. Det kan for eksempel skje ved å legge inn en likelønnspott i revidert nasjonalbudsjett. En slik likelønnspott vil kunne rette opp urimelige lønnsforskjeller, samtidig vil den kunne sikre at grunnleggende velferdstilbud både kan opprettholdes og forbedres. Uten arbeidsgivers ansvar og politisk vilje løser vi ikke likelønnsproblemet. Og uten likelønn får vi ikke kvalifisert arbeidskraft til å løse velferdsoppgavene. Det duger ikke lenger med festtaler.