I FLERE TIÅR har sekstimersdagen vært en venstreradikal drøm, båret frem på plakater i demonstrasjonstog og revet ned av arbeidslinja på Youngstorget. Jakten på arbeidslivets hellige gral er blitt møtt med hånlatter rundt bordene i næringslivet, som om den var en like eventyrlig fiksjon som den som toppet bestselgerlistene. Så sent som i valgkampen beroliget Jens Stoltenberg en gruppe finansfolk med at kravet fra LO og SV ikke ville innfris. Ikke på hans skift.Men med ett snakker alle om sekstimersdagen som om den ikke er en fjern utopi, men en nær forestående virkelighet. I forrige uke sa fornyingsminister Heidi Grande Røys til Dagbladet at hun vil jobbe aktivt for å realisere sekstimersdagen: Det er mange som ønsker at dette prosjektet skal mislykkes, og mange har brukt mye tid på å latterliggjøre det, sa hun.SV-eren kunne til forveksling høres ut som Valgerd Svarstad Haugland før hun kjempet gjennom kontantstøtten, en nesten like utopisk og gammel drøm for høyresiden. Sekstimersdagen er riktignok en langt bredere og mer omfattende reform, men har mange likhetstrekk, både i begrunnelsen og motargumentene. Det er da heller ikke tilfeldig at den dukker opp i barnehagedebatten, som en løsning for tidsklemte småbarnsforeldre.