Mazda 626 er firmabilen som ikke mange ville velge om de selv kunne bestemme biltype. Men økonomisjefene har elsket denne sparebøssen av en bil med god kvalitet, mangel på status og prestisje og som er fullstendig fri for egenart. 626 har tradisjonelt vært dusinvare på fire hjul, middels på det aller meste.

Den nye modellen har utstyr og konstruksjonsløsninger som mange vil vite å verdsette.

626 er først i klassen med sidekollisjonsputer som standardutstyr.

Tractionkontroll gir bedre framkommelighet om vinteren.

Ryggstøtten på passasjersetet kan legges ned til et bord for føreren.

Støtfangeren foran er festet med bare fire skruer, og kan skiftes på ti minutter.

Farlig radio

Dagbladet har som den første norske dagsavisa prøvekjørt nye Mazda 626, som er klart bedre enn dagens modell.

Bilen er ikke elegant, men praktisk.

Den gir ikke status, men er fornuftig.

Den er ikke sær, men helt ordinær.

Bilen er utviklet for folk uten markeringsbehov. Forfra ser bilen mest ut som en Skoda Octavia, bakfra er det trekk fra Rover og BMW.

Det vi misliker mest er plasseringen av radioen. Den sitter så langt fra føreren at man ofte må bevege hele kroppen for å rekke fram til betjeningspanelet. Denne løsningen reduserer trafikksikkerheten.

Hard konkurranse

Den nye 626 lanseres i august som sedan og kombi. I januar kommer en praktisk stasjonsvogn som den mest solgte i modellrekken.

Konkurransen i klassen er hard mellom storselgere som Ford Mondeo, VW Passat, Opel Vectra og Nissan Primera. 626 koster nå det samme som konkurrentene. Hittil har den lave prisen vært det beste salgsargumentet.

Av de japanske konkurrentene er Mazda 626 den eneste bilen som fortsatt produseres bare i hjemlandet. Både Honda Accord, Nissan Primera og Toyota Carina bygges i England, mens Mitsubishi Carisma lages i Nederland.