Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Litt om min far

Det er fortsatt livsfarlig å bli lagt inn på sykehus. Og farligere blir det når eldrebølgen kommer med fulle sirener.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE ARTIKKELEN

bør leses av en som har et overordnet ansvar for sykehuspasienter. Den er foranlediget av profesjonell interesse og personlige erfaringer. Som journalist har jeg gjennom åra fulgt debattene om vårt helsevesen med interesse. Om hvorvidt det er kriserammet, om ressursene utnyttes på best mulig måte, om sykehusene bør være offentlige eller private eller begge deler, om fylkeskommunene eller staten skal eie, om helseforetakene er en god eller dårlig oppfinnelse, og om deres sjefer bør tjene millioner med ditto tilhørende pensjoner.

JEG HAR

som grunnholdning at alle bør ha lik rett til like rask og like god behandling under sykdom, uavhengig av inntekt, alder og bosted, og at helsevesenet derfor bør være offentlig. Jeg har, som de fleste skattebetalere, en positiv innstilling til at det er mulig å få mer helse ut av hver krone. Jeg har derfor sett pragmatisk på hvordan sykehusene blir drevet og er organisert, og hvilke profesjoner som gjør hva, bare det er til beste for pasienten. Jeg gikk ikke i tog mot at staten overtok eieransvaret for sykehusene fra fylkeskommunene. Men jeg har heller ikke hatt overdrevne forventninger om at sykehusreformen skulle løse alle problemer. Stort sett er det, og har det vel vært, rimelig bra, har jeg tenkt, i tråd med rapporter om at pasienter flest er godt fornøyd. Som gammel journalist vet jeg jo at det bak enhver (nesten) helsenyhet (særlig i Dagsrevyen) står en interesse (gjerne lege i hvit eller grønn frakk) med et politisk eller økonomisk motiv (økte bevilgninger, nytt moderne utstyr, etc.). Jeg har hatt det vi kaller profesjonell distanse til selve problematikken.

MEN SÅ HAR JEG

noen uker nå gått ut av rollen som journalist og inn i rollen som pårørende. Min gamle far, som til tross for store motoriske og funksjonelle problemer og flere livstruende lidelser i det lengste har klart seg selv hjemme, måtte plutselig på sykehus. Og hans ferd gjennom Helseregion Øst har gitt meg ny innsikt og dypere forståelse for enkelte samfunnsmedisineres bekymringer over utviklingen. De har pekt på at helsevesenet er for preget av økonomisk tenkning, og at man i iveren etter å møte et stigende behov, få midlene til å strekke til, behandle flest mulig pasienter og kutte flest mulig ventelister, mister pasientene av syne. Systemet forholder seg til lidelser , ikke til mennesker med mange og sammensatte problemer. I min nye rolle har jeg også lest helsenyheter med større interesse. For eksempel om at sykehusene er blitt mer effektive ved at de behandler flere pasienter enn før, men også har flere reinnleggelser . Det er pasienter som blir skrevet ut for fort, og som ikke er helt parate til å gå over i rollen som frisk og restituert, og som derfor må legges inn på nytt. Det vi gjerne kaller «hastverk er lastverk». Det gjelder spesielt eldre. Jeg har også innsett at arbeidsdelingen mellom sykehusene ikke bare er til det gode. Særlig ikke for gamle og skrøpelige, for hvem det er en stor påkjenning å fraktes hit og dit, fram og tilbake, alt etter om behandlende enhet er klar til operasjon eller ei. For en funksjonshemmet 84-åring med infeksjon, ribbeinsbrudd, angina, hjerteinfarkt og hudkreft er det en påkjenning å vente på at sykehusene seg imellom bruker timer på å avklare hvem som har ansvaret for hjem- eller tilbakesendelse. Min far opplevde på en av sine turer at ambulanseteamet ikke hadde fått en korrekt kjøreseddel , med den følge at varen , min far, ble tilbudt losset ved tre forskjellige sykehus. Det endte godt, heldigvis.

SOM PÅRØRENDE

har jeg vært i kontakt med mange tjenestevillige leger og pleiere, vennlige og imøtekommende, som utvilsomt har gjort sitt ytterste, men som hver for seg ikke har hatt oversikt, eller ansvar, eller fullmakt, på grunn av systemet. Den som har den beste oversikten, er faktisk den gamle selv, som tross mange plager har et godt hode, men ikke alltid blir rådspurt eller får et avgjørende ord med i laget.

Dette handler, som skrevet, litt om min syke far, men mest om systemet. Særlig med tanke på at andelen eldre pasienter, med flere lidelser og store behov, vil øke i åra som kommer. Hvis ikke helseforetakene skal bli de rene slaktehus, må organisasjonstalenter og fagpersonell med ansvar for oppfølging og oversikt dyrkes og pleies. Og det må gjøres nå - før eldrebølgen kommer.

DA JEG FORTALTE

en av sykepleierne på et av sykehusene om alt rotet «systemet» hadde stelt i stand for min far, sa han: «Tenk om avisene fikk vite dette.» I første omgang sender jeg et brev til Lars Hanssen i Helsetilsynet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media