Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Litt råere

De lager TV-rølp fra gutterommet og sender hilsen til sløydlæreren. De tar av seg buksa og spriker. De stapper over hundre Fisherman's Friends i munnen, sikler og spytter og griser med maten. De er neste generasjons humorister og litt råere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og nesten alle ler. Når Kristopher Schau fra XL (NRK Petre) er gjest i Mandagsklubben (TVNorge) og vitser om at Arve Opsahl har vært på slankekur når han har amputert det ene beinet rett under kneet, da brøler hele salen. En utrolig slett vits, altså. Til gjengjeld er den litt rå.

Mest ler standup Thomas Giertsen, 90-åras Dag Frøland, som er vant til å være den morsomste. Men sist mandag var Kristopher gjest, og alle vet jo at Kristopher er mye råere enn Thomas, så da knekker den ellers verbale Thomas sammen av latter og blir han som er med gærne Kristopher, altså. Og så tøyser og tuller de sånn som gutter pleier. Og da må jo mor og de voksne TV-seerne også smile: Så, så, gutter, pass på blomstervasen, gutter, og ikke drikk for mye øl, ellers må dere bare opp i natt for å tisse.

  • Det er barne-TV med 70-tallssleng og 90-tallsbrutalitet for nesten voksne gutter og egentlig ganske ekkelt for mamma og pappa som ikke fikk det som vi ville, nemlig fortsette å bestemme hva som egentlig er morsomt, altså Wesensteen fra da det bare var én kanal. Det er et problem. Vi har vært unge og toneangivende siden 60-tallet. Og nå som ungene har flyttet hjemmefra og bikkja er død, som de sier i Danmark, da er vi på en måte klare igjen. Om vi ikke er unge så er vi i alle fall ikke gamle, og da hadde det jo vært hyggelig om humoren fortsatt var slik at vi behersket kodene. Siden det faktisk er vi som pleier å beherske kodene.
  • Det typiske for generasjonsskifter er, som vi vet, avhengig av at noen lar seg skifte ut. Det kan gå pent og gradvis for seg, med avsluttende takketaler og marsipankake. Det kan skje ved bortvisning eller henrettelse. Men det starter alltid med at drittungene begynner å yppe seg med egen humor. Det kan gå en stund fra de prøver seg og til de overtar beste sendetid, men før eller seinere begynner vitsene å ramme oss, altså, en hel foreldregenerasjon på rot. Det er da det smeller.
  • Det er da det gjelder - å skifte side. Det er derfor mange av oss lærer oss å le selv om den nye humoren ikke tar parti for regnskogen mot Kåre Willoch, eller mot krigen i Vietnam for Kristin Halvorsen. Vi vil ikke skiftes ut. Vi kan nemlig le av oss selv. Før lo vi av de andre, særlig av dem som lo bare noen sa Gerhardsen. Nå ler vi når noen sier Gerhardsen, for det er jo en fleip med - samma det, vel. Bare vi ikke ler av de psykisk utviklingshemmede. Inntil nå gjaldt nemlig regelen: Lytekomikk er ikke lov.
  • Men nå er tida råere. Nå er det lov. Nå slenger humoristene dritt til hvem det skal være. De skryter av at de kan lese innenat og bruker overskriftene med de største bokstavene i Dagbladet og VG som bakgrunn for samfunnsanalysen. Innimellom sprenger de tabugrenser og viser forakt for autoritetene. Og får kjeft av alle veloppdragne med dannete krav til samfunnssatiren. Poenget mitt er at dette er en nødvendig side av den nye humorens vesen. Til alle tider. Den skal irritere de voksne.
  • Det interessante er likevel at de nye humoristene er voksne menn som leker gutter som ikke vil bli voksne. På den annen side er det jo denne rollen som er ledig, så lenge forrige generasjon tviholder på posisjonen som de evigunge voksne som ikke vil bli gamle. De nye humoristene er yngre enn farge-TV og bruker mediet som gutterom og skoleavis. TV er deres greie. Selvtilliten er større enn åtte halvlitere, og de tar ikke mediet mer alvorlig enn det lar seg gjøre å få det beste ut av en trøtt mattetime fra bakerste pult.
  • Jentene som får være med på rommet, er helst pene vær- og popdamer som verken skal ta stor plass eller melde mer enn æh, øh og puse litt opprømt på Harald Eia. Jenterollene er med andre ord tragisk stereotype, som i en gammeldags revyballett. Men ikke fall for fristelsen til å savne gode, gamle dager. Ingen gikk på Chat Noir for å oppleve solidaritet med de fattige før heller.