Litt trøtt av Norge

Under toppmøtet om Midtøsten i Oslo i høst sa den finske EU-formannen, president Martti Ahtisaari, at det måtte ha konsekvenser at Norge helt frivillig har valgt å stå utenfor unionen. De konsekvensene melder seg nå i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norges diplomatiske framstøt for å være med i utviklingen av den europeiske sikkerhetspolitikken og opplegget for håndtering av kriser med militær innsats som i Kosovo, blir i hvert fall ikke varmt applaudert i Helsingfors. Dette toppmøtet skal vedta de nye ordningene og organene i unionen som skal utforme og drive EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Toppmøtet vedtar også hvordan EU framover skal forholde seg til landene som ikke er med i unionen, men er medlemmer av NATO. I lang tid framover vil nemlig EU være helt avhengig av NATOs militære styrker og såkalte «ressurser» i de krisene som skal «håndteres». Dette er noe Norge i tilfelle er med og betaler for, men ser ut til å få liten innflytelse på.

  • Optimistiske nordmenn som av legning mener et halvt glass er halvfullt og ikke halvtomt, kan glede seg over at toppmøtet i Finland ikke vedtar å stenge Norge ute fra konsultasjoner i krisehåndteringen. De mer pessimistisk anlagte kan si at det skulle bare mangle, og slå fast at Norges forsøk på å få adgang til å delta i EUs besluttende organer mens beslutninger forberedes der, ikke har lyktes. Vurderingene av hvor viktig dette er, vil preges av standpunktet til norsk medlemskap i EU. Tilhengerne vil si at det er alvorlig. Motstanderne vil si at det har liten betydning. Sannheten ligger et sted midt imellom.
  • Det vil ta lang tid før de europeiske landene kan mønstre styrker som er såkalt «selvstendige», i betydningen uavhengige av NATOs og USAs etterretningssystemer, flygeledning av kampfly, satellitter, kommunikasjonssystemer, smarte presisjonsvåpen og transportkapasitet. Muligens vil det aldri skje at Europa investerer så mye i slikt at det oppstår en reell uavhengighet av NATO og USA. Muligens er det bare Frankrike som har et sterkt ønske om å etablere en slik uavhengighet. I så fall vil Norge fortsatt ha i behold mye av sin reelle innflytelse gjennom medlemskapet i NATO.
  • Vedtaket i EU som formelt fattes i morgen, overlater til det neste formannskapslandet i EU, som er Portugal, å konkret utforme de ordninger for konsultasjoner som Norge får delta i. Vedtaket betyr at Norges ambisiøse mål, som regjeringen hadde støtte fra stortingsflertallet for i den utvidete utenrikskomiteen, ikke er nådd. Det som nå utarbeides er ordninger på utsiden av EUs eget apparat. Norges foreløpige erfaringer med slike ordninger er ikke spesielt gode. Det er slik vårt forhold til Schengen-avtalen er organisert. Og det er slik EØS-avtalen fungerer. Når statsminister Kjell Magne Bondevik skal rapportere fra de såkalte toppmøtene i EØS, må han smøre tjukt på for å få det til å se ut som om møtet har vært prioritert fra EU-toppenes side. Det samme merker norske representanter når det er møter i Schengen-organene.
  • 12 land står nå i kø for å forhandle om medlemskap med EU. Tyrkia er det trettende som antakelig får status som såkalt «kandidatland» i Helsingfors. Det blir ikke mye tid og kraft igjen i organisasjonen til konsultative møter med utenforland i årene framover. Det var jo egentlig litt uhøflig av president Ahtisaari å skape så pass store forklaringsproblemer for statsminister Bondevik og utenriksminister Vollebæk under toppmøtet i Oslo. Likevel gjorde han det, og budskapet var klart: «Ikke mas!»
  • Det er altså en viss fare for at EU er gått litt trøtt av særordningsbestrebelsene. Det er selvsagt ikke bare Norge som forsøker å oppnå særordninger i forhold til EU. De mest omfattende særordningene har enkelte av medlemslandene selv. Bare elleve av unionsmedlemmene er for eksempel med i pengeunionen. Men sentrale, europeiske politikere arbeider hardt for å unngå et nytt vell av særordninger når 12 nye medlemmer etter hvert slutter seg til. Problemene vil i stedet bli forsøkt løst med langvarige overgangsordninger. Det gjør det ikke lettere for oss utenforland.