TRONDHEIM (Dagbladet): - Hun var lett og lystig i humøret, men hadde det tungt inni seg.
Tårene presser på når Kate-Anne Andersen og Frode Lindgren forteller om siste gang de så yngstedattera Liv-Hanne (20) i november i fjor.
- Vi spurte om en klem, og fikk motvillig en litt anstrengt. Det var det siste vi så til jenta vår.
Dagen etter, 16. november, skjedde det de hadde fryktet så lenge. Det de hadde advart en rekke instanser om. Liv-Hanne orket ikke mer.
20 år gammel avsluttet hun livet sitt.
Dagbladet har sett hele journalen til Liv-Hanne, i tillegg til annen dokumentasjon. Vi har vært i kontakt med alle involverte instanser i saken. Les svarene deres lenger ned i saken.
- Hvorfor var det ingen som hjalp henne? spør moren fortvilt ut i lufta.
Liv-Hanne hadde advart om det lenge, både overfor familie og helsepersonell. At hun ville ta sitt eget liv i november.
Bare to dager før hun døde, ga hun klart uttrykk for at hun ikke ville leve lenger. Samtidig uttrykte DPS (Distriktspsykiatrisk senter) «bekymring om stor selvmordsfare». Foreldrene ba om tvangsinnleggelse.
Men for Liv-Hanne var det for seint.
«Mamma og pappa. Mine fine foreldra, som ikke har fortjent alt det her. Og det mein æ med heile mitt hjerte. (...) Takk for at dåkker har prøvd og prøvd. Stått i det vanskelige æ har putta dåkker gjennom.» Liv-Hanne i avskjedsbrev til foreldrene.
Familien ble komplett da Liv-Hanne kom til verden i Bodø en vårdag i 2002. Hun og den sju år eldre søstera Kristine fikk raskt et nært forhold.
Foreldrene beskriver yngstedattera som ressurssterk, omtenksom og morsom. Som et fullkomment familiemedlem.
- Det var noe som var i henne — omsorgen. Hun så alle, sier pappa Frode.
Liv-Hanne var opptatt av å gjøre det bra på skolen, og at alle skulle like henne, forteller foreldrene.
- Hun var veldig perfeksjonist. Skulle hun gjøre noe, så ble det perfekt, sier Kate-Anne.
Så kom barneskole-åra, og alt var ikke perfekt. Liv-Hanne opplevde mobbing, viser journalen hennes, som Dagbladet har sett.
I 6. klasse begynte hun med selvskading.
På ungdomsskolen gikk det litt bedre. Liv-Hanne fikk venner, og hadde toppkarakterer i flere fag, forteller moren.
- Hun sa dette var første gang hun hadde opplevd å ha skikkelige venner.
Akkurat som storesøsteren, flyttet Liv-Hanne hjemmefra for å begynne på videregående skole i en annen kommune.
De gangene hun var hjemme på besøk, virket alt bra med henne, forteller foreldrene. Liv-Hanne smilte mye, hadde venner og oppførte seg som ungdommer flest.
Men hun hadde det tyngre enn de nærmeste forstod. Uten at noen visste, hadde Liv-Hanne fortsatt med selvskading.
«Liv-Hanne, lille, store lillesøstra mi. (...) Du har spredd så mye glede, til og med når du har hatt det som verst sjøl.»
«Æ e så glad i dæ, og det kommer æ alltid til å vær», sa Kristine i begravelsen.
Våren 2021 flyttet Liv-Hanne hjem til foreldrene, som nå bodde i Trondheim. Hun hadde fullført videregående, nå ville hun ha et friår for å jobbe og bli selvstendig.
Hun ble ikke med familien på ferietur den sommeren. Og da de kom hjem, så de plasteret på armen hennes.
- Vi spurte om hva som hadde skjedd, og da svarte hun at hun hadde «tryna» på tur med hunden.
Det stemte ikke.
Noen dager seinere innrømmet Liv-Hanne hva hun hadde gjort, forteller foreldrene.
- Hun hadde måttet dra på legevakta for å få hjelp.
Men Liv-Hanne mente foreldrene ikke trengte bekymre seg, for nå fikk hun jo hjelp fra helsevesenet. Hun hadde forsøkt å få hjelp av psykolog allerede da hun flyttet hjem til foreldrene, forteller moren:
- Men det var så lang ventetid. Hun leste at man kunne få akutt hjelp om man gjorde noe drastisk.
Utover høsten ble alt verre. Liv-Hanne isolerte seg mer og mer. Foreldrene forteller at hun var unnvikende, og begynte å gå mer ute om nettene. At hun verken ville spise middag eller snakke med dem.
14. november 2021 prøvde Liv-Hanne å ta livet sitt første gang.
I desember ble hun diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).
Etter hvert var Liv-Hanne klar på at hun snart ikke orket mer. At hvis hun ikke ble frisk, ville hun ta livet sitt 14. november 2022, på dagen ett år etter det første selvmordsforsøket.
I januar 2022 var hun innlagt på Østmarka sykehus, som i likhet med DPS er underlagt St. Olavs hospital, og spesialisert på psykisk helsevern.
«På spørsmål om hun ønsker å dø, svarer hun at hun ønsker 'både og'», heter det i journalen herfra.
«Æ vet at det som har skjedd nu gjør iherdig vondt.. og æ sku ønska d ikke va sånn. At det ikke måtte end sånn her.»
«For æ ville gjør dåkker stolt æ å💔 Unnskyld. Uendelig glad i dåkker❤️ Klem, Liv-Hanne»
I slutten av januar hadde Liv-Hanne flere opphold ved Leistad Etterbehandling, hvor hun også var til behandling på DPS.
De neste månedene begynte Liv-Hanne å bruke flere ulovlig stoffer. På vårparten ble SAMUR (Samhandlingstiltak for ungdom med rus-utfordringer) koblet inn.
På samme tid fikk Liv-Hanne interesse for å perle. Hun laget og solgte armbånd og brukte perlingen som en form for terapi, for å distrahere seg fra de tunge tankene, forteller foreldrene.
Da sommeren kom, dro hele familien på ferie til Mallorca. Liv-Hanne ble med denne gangen, holdt seg rusfri, og strålte, husker familien.
- Den ferien var hun seg selv, og vi hadde det helt fantastisk. Magisk.
- Hun fikk livet tilbake.
Men fordi Liv-Hanne hadde sluttet å ruse seg, hadde hun ikke lenger tilgang på SAMUR da hun kom hjem fra ferie. Og ifølge foreldrene var behandlerne hennes i DPS på ferie.
- DPS mente de ikke kunne gi henne en ny behandler «for det var ikke bra for hennes diagnose». Det gir ikke mening, sier Frode.
Hadde instansene hatt en plan da dattera kom hjem fra ferie, sier foreldrene at de er sikre på at Liv-Hanne hadde levd den dag i dag.
DPS har ikke besvart spørsmål om hvorvidt behandlerne var på ferie da Liv-Hanne kom hjem fra Mallorca, og om hvilket apparat som da sto klart.
Foreldrene sier de ba om hjelp fra DPS til hvordan de skulle takle datteras tilstand, men hevder de ikke fikk hjelp, og reagerer på det de mener er dårlig kommunikasjon mellom de ulike instansene.
I journalen framkommer det ikke at familien har blitt tilbudt hjelp eller veiledning. Selv føler familien seg skjøvet unna.
- Vi fikk ingen hjelp eller mulighet til å blande oss. De skjøv oss bort, og mente de så henne best slik hun var, sier Frode.
Ingen av instansene har svart Dagbladet på hvilken hjelp familien fikk.
Resten av sommeren ble preget av selvskading, selvmordstanker og
-forsøk. Og for hver dag som gikk, kom 14. november nærmere, datoen familien visste Liv-Hanne hadde satt som en brutal frist.
Tilstanden hennes forverret seg, og familien sier de fryktet ingen skulle ta dattera på alvor før det var for seint.
29. september møttes Liv-Hanne, DPS, SAMUR, fastlege og HVK (kommunens Helse- og velferdskontor).
«Akutt team er bekymret for henne», skrev HVK etter møtet.
Flere av instansene kjente til datoen Liv-Hanne hadde satt som en frist på liv eller død: 14. november.
Likevel ble neste møte satt opp til 24. november.
Det skulle bli for seint.
De siste dagene før Liv-Hanne døde, fortalte hun, også til moren, at hun ikke så noe positivt i livet. Til SAMUR ga hun klar beskjed:
«(...) Sier hun har satt mandag 14. nov, da dette er datoen for hennes første overdose. Sier alle får det bedre uten hennes tilstedeværelse i verden».
I journalen står det også at flere instanser ville bli informert om dette.
Østmarka sykehus mente det ikke var grunnlag for tvangsinnleggelse, da det var vanskelig å vite når og om hun ville gjøre alvor av selvmordsplanen.
Så kom dagen familien hadde gruet seg til i flere måneder. 14. november.
Liv-Hanne hadde time hos DPS denne mandagen. Etter timen uttrykte DPS «bekymring om stor selvmordsfare», og siktet både til datoen og at hun hadde avsluttet alt samarbeid med dem.
Bare timer tidligere skrev SAMUR at Liv-Hanne hadde gått bort fra tanken om selvmord denne dagen.
Nå ba foreldrene for første gang om at dattera ble tvangsinnlagt.
- Jeg ville aldri at hun skulle tvangsinnlegges, sier mora.
- Men nå ville jeg det. For hun var så opphengt i den datoen, at det var farlig. Men ingen gjorde noe, og vi kunne ikke gjøre noe heller.
Samme kveld sa Liv-Hanne i samtale med SAMUR, at hun «ønsker å avslutte det hele slik at familien slipper bekymringene».
- Hun var seg selv på dagtid, og ville dø på natta, sier Kate-Anne.
Foreldrene kunne ikke gjøre annet enn å vente. Og håpe. At dattera ville fortsette å leve. At hun og mora skulle få dra på Aurora-konsert sammen den fredagen, slik de hadde planlagt.
Tirsdag 15. november var foreldrene ute for å handle julegaver. Like ved en av klesbutikkene, så de at dattera satt og perlet. Foreldrene fikk med seg Liv-Hanne på matbutikken, kjøpte druer og iskaffe til henne, og fikk en klem.
Så ble det stille fra Liv-Hanne. Foreldrene hørte ikke mer fra henne, heller ikke dagen etter.
- Jeg sendte snap og meldinger hver dag for å se om det var liv på den andre siden, men jeg fikk ikke svar, sier Kate-Anne.
Full av redsel og desperasjon, kontaktet foreldrene eldstedattera Kristine, som heller ikke hadde hørt fra henne.
Familien vet ikke når SAMUR sist var i kontakt med Liv-Hanne, eller hvordan denne kontakten var. Kommunen har ikke besvart Dagbladets spørsmål om dette.
Om kvelden 16. november dro Frode til SAMUR.
Ingen visste hvor Liv-Hanne var, og det ble iverksatt leteaksjon.
Familien fryktet det verste.
Kvelden etter, torsdag 17. november, ble Liv-Hanne funnet livløs utendørs.
20-åringen, som i lengre tid hadde varslet om at hun ikke orket mer, hadde tatt sitt eget liv.
Det ble aldri noen Aurora-konsert.
Det har vært tungt for foreldrene å se hvordan dattera hadde det.
- Men det var da hun var helt utslitt at hun klarte å komme hjem å fortelle oss om alt det fæle og det hun sto i, sier Kate-Anne, før hun fortsetter:
- Hun trengte hjelp og det uttrykte hun flere ganger. Det er fryktelig tungt å se hvordan det var. Vi prøvde så mange ganger å få hjelp, men nådde ikke fram.
Foreldrene har ett klart budskap til andre unge som sliter psykisk og vurderer å ta sitt eget liv:
