Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Liv i spenning

Hvorfor skriver ikke norske politikere bøker mens de fortsatt driver med politikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VILLE VÆRE en overdrivelse å si at Kjell Magne Bondevik fant fram sine selgerevner da han presenterte sin nye bok «Et liv i spenning» i Aschehoug-villaen tidligere denne uka. «Jo da, noe av stoffet jeg presenterer vil kanskje være ukjent», forsikret han. Det kom også fram at utgivelsen er et slags pliktløp: «Dette er en siste plikt jeg har etter å ha deltatt som en sentral politiker i 35 år», kunne Bondevik fortelle de frammøtte. Det politiske liv er over. Nå kan boka komme ut. Det er ikke noe galt med historiske tilbakeblikk eller med memoarlitteratur som sjanger. Det kan være stas å lese røverhistorier som kaster nytt lys over gamle konflikter. Men hvorfor skriver ikke norske politikere bøker der spenningsmomentet ligger i å se om de har noen nye tanker? Kanskje mens de fortsatt er aktive i politikken?

SAMTIDIG, ET ANNET sted i Europa, nærmere bestemt i Frankrike, har innenriksminister Nicolas Sarkozy rundet 300 000 solgte eksemplarer av sin nye bok Témoignage , «Vitnesbyrd». Seinere i høst kommer de andre presidentkandidatene, ledet an av den nye stjerna Ségolène Royal, med sine bøker. Man skal ikke overdrive franskmennenes umettelige appetitt på politisk nytenkning, selv om det blir fine kontraster av det. Det er grunn til å tro at noen av bokkjøperne har kastet seg over Sarkozys utgivelse for å finne ut hva han skriver om sitt utroskap, i tillegg til å kjenne vibrasjonene av hans tankekraft. Likevel - boka handler mest om hvordan Sarkozy vil at Frankrike skal være. For mens norske politikere skriver memoarbøker når de er ferdige i politikken, skriver franske politikere bøker for å drive politikk.

HVORFOR GJØR MAN ikke det i Norge? Den slemme forklaringen er at norske politikere ikke har noe de skulle ha sagt. Det er så grusomt å tenke på at vi lukker øynene og går videre: Den andre forklaringen handler om formuleringsevner - i Frankrike finnes det en generell forventning til at politikere evner å formulere seg utover det å sette sammen helsetninger, som Gudmund Hernes lakonisk vil forklare den som spør. Det er - det må det være lov å si - ikke et krav som kan oppfattes som påtrengende for norske politikere. En tredje forklaring er at det ikke ligger noen politisk gevinst i å skrive i Norge. Det er skummelt, for man kan komme til å skli vekk fra parti- eller koalisjonslinja. I et land som Frankrike er du en stakkarslig politiker hvis du ikke gir ut ei bok iblant. I Norge kan det tvert imot være farlig - man risikerer å bli sett på som en flottenfeier med jålete, lesende venner, en som har mistet gulvkontakten. Det er ikke noen vits i å bruke tid på å skrive - eller få flinke folk til å skrive for seg, rett og slett.

DET FINNES NOEN FÅ unntak som Jaglands teser om Norge og EU. Og enkelte politikere ser verdien å prioritere god polemikk skrevet for et lesende publikum, på avisenes debattsider, for eksempel. Jonas Gahr Støre er blant dem (kan det være the french connection?). Jeg synes ikke vi skal kreve utroskap av Støre. Men kan vi ikke få bøkene Karikatur og politikk eller Dialog er ikke feigt nå, i stedet for den tilbakeskuende Nok et liv i spenning om 25 år?