Liv, lære og Lars

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Venstres leder, næringsminister Lars Sponheim, tar selvkritikk for partiets program i miljøpolitikken. Målet om å redusere COæ-2å-utslippene med 20 prosent innen år 2005 er helt urealistisk. Nå har miljøvernminister Guro Fjellanger fra hans eget parti vært med på å forhandle fram Kyoto-avtalen, der Norges forpliktelser ligger på et helt annet plan. I forhold til nivået i 1990 er Norge ett av de få landene som faktisk får lov å øke sine utslipp av klimagasser, selv om det innebærer en reduksjon fra dagens nivå.
  • Lars Sponheim gir seg selv og oss velgere en leksjon i forholdet mellom liv og lære i politikken. For velgerne er dette ingen ny lærdom. Vi som både husker Høyres skatteløfter fra 1981 og Arbeiderpartiets velgergaranti fra 1985, er godt vant. Og Sponheim er i godt selskap i den regjeringen han nå er medlem av. Ikke minst gjelder det Senterpartiet, som heller ikke var snaue i sine programformuleringer. Og Bondevik selv trives utmerket med å administrere både abortloven og partnerskapsloven. Slik er det å regjere i forhold til å være i opposisjon.
  • Og slik må det til en viss grad også være i et samfunn som er dømt til mindretallsparlamentarisme i overskuelig framtid, og som har levd utmerket med denne styringsformen i mesteparten av det siste kvartsekelet. Vi velgere kan kanskje være glade for at ingen partier har makt til å gjennomføre sine programmer fullt ut. Det kunne gått galt. Nå males programmene sammen i en stor, felles kvern, og ut kommer en politikk som for en stor del må kalles fellesgods. Finansdepartementet utgjør til enhver tid en viktig del av denne kverna.
  • Men det å sitte i en regjering skal likevel ikke være en høyere form for voksenopplæring. Enhver regjering må sette sitt stempel på politikken og levere resultater. Det gjelder også en så smal mindretallsregjering som Bondeviks, særlig fordi den skal stake ut en ny og egen sentrumskurs. Den oppgaven har regjeringen gitt seg selv, og det arbeidet må den nå ta fatt på.