Livet - en realitet

Det er ikke lett å være rik og berømt. Man får jo de samme problemene som alle andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVEM VILLE TRODD AT Per Ståle Lønning skulle bli mannen som ga arbeidsledigheten et ansikt? Ikke jeg, selv om jeg nesten er naboen hans. Lønning har vært like blid, pratsom og omgjengelig som alltid. Kanskje har han gått litt seint på jobben. Men jeg har jo tenkt at en TV-stjerne av hans kaliber kan komme og gå litt som han vil - bare han leverer. Men så viser det seg at han ikke har levert. Ikke fordi han ikke har hatt varer på lager, snarere tvert imot. Lønning har verken vært idéløs eller møtt veggen. Men plutselig var det ingen som ville ha det han hadde å by på.

Og dermed sitter han som intervjuobjekt i TV-kanalen han nettopp har forlatt. Til «God kveld, Norge!» fortalte han lørdag om «den vonde tida», som det heter. Dorthe Skappel innannonserte innslaget med å fortelle at Lønning har måttet bruke sovepiller for å få nettene til å gå rundt. Og hun gir ham «masse lykkønskninger» for framtida, med en hjertelighet som om han skulle vært deltaker i finalen i Idol.

LØNNING HAR VÆRT ET slagskip i norske medier i over 30 år. Ingen leste «dei rette tippeteikna» med større kraft og fynd enn Lønning den gangen han jobbet i NRK Dagsnytt. Siden har han vært hardtslående og kontroversiell - slik man skal for å trekke TV-seere. Men nå sitter han vemodig på sin egen terrasse, med den flotte utsikten bak seg, og forteller hvor tungt det er at ingen har bruk for ham. Han kom og gikk på jobben - til ingen nytte. «Sånn gjekk dagane,» sukker han og tar en pause. Han gjentar, liksom til seg selv: «Sånn gjekk dagane.» Og et øyeblikk virker det som om hardhausen fra Stord kjemper mot gråten. Midt på TV-skjermen.

JO DA, VI LEVER I tøffe tider. I samme «God kveld, Norge!» bekjenner Melanie C at hun har vært deprimert og gått på lykkepiller. Asgeir Borgemoen mener berømmelsen gjorde ham så folkesky at han betegner seg selv som forhenværende «paranoid». Dagbladet samme dag kan fortelle at den nyskilte Kurt Nilsen «savner barna». Og apropos Idol: Mari må trøste Malin, som er stemt ut av konkurransen. Sorger og nedtrykthet er det nok av. I VG er Britney Spears blitt påfallende feit. Brooke Shields har nesten begått selvmord, og Carola vil forlate Sverige. Alt dette på en ganske alminnelig dag i april.

ALLEREDE ROMERNE VISSTE at det ikke var langt fra maktsenteret Kapitol til Den tarpeiske klippe, der de verste forbryterne ble kastet utfor. Veien fra suksess til nederlag er ikke blitt kortere. Snarere tvert imot. Personlig nederlag er blitt en underholdningsindustri. Ikke nok med at mer eller mindre «virkelige» personer stadig forteller om sine opp- og nedturer. Hva er reality-TV, hvis det ikke er en iscenesettelse av nederlag som på ett nivå er en fiksjon, men som minner om virkeligheten. Eller er det omvendt? Du er ikke helt virkelig hvis du ikke foreligger på TV. Og du vet at enden er nær når du ikke lenger er en person i den kontinuerlige kjendisromanen Se og Hør (selv om noen også her vil hevde at det motsatte er mer nærliggende).

UANSETT, SLIK GÅR nå dagene. Og nettene. Med eller uten sovepiller. Livet er jo også en slags reality, ikke sant?