Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

-  Livet blir aldri det samme. Aldri.

De har overlevd en ufattelig katastrofe, men trenger likevel hjelp for å lege de psykiske skadene. Dagbladet var med da seks av de overlevende etter flodbølgen møttes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Det var sol og stille. Så plutselig var det helt kaos. Det var akkurat som å åpne en pose med mel, og så kommer det spiker ut. Var det et hint? undrer Olivier Puertas (33) fra Oslo. Vi sitter på en restaurant i Oslo. Olivier Puertas (33) og Henrikke Birkeland (33), Trine Jansen (42) og Kjell-Erik Torgersen (41) og Lene Kvikstad (31) og Olav Stuen (37) har denne uka fortalt hver sin historie i Dagbladet om livet videre etter å ha overlevd flodbølgene i Thailand. Denne kvelden møtes de tre parene. Praten går lett. Alle seks har mye til felles. De så døden, men de overlevde.

Tilbake

Til tross for vonde minner vil alle tilbake til Thailand så fort som mulig. De vil bytte ut bildene som er brent fast på netthinna.

-  Det føles skremmende å reise ned igjen, selv om sjansen for at det skal skje igjen, er liten, sier Henrikke.

Sammen med Olivier dro hun til Thailand like etter at denne samtalen fant sted. De er spent på reaksjonene, og om de klarer å bade i sjøen.

-  Jeg er redd for å se noe kjipt, sier Olivier.

-  Hva om man blir redd og så sitter man bare der? Men jeg tenker sånn at det er jo noen som har det verre, sier Henrikke. Paret er ikke i tvil om at det er riktig å reise, selv om tankene rundt den forferdelige hendelsen er plagsomme.

-  Jeg har tenkt på at vi kanskje kunne reddet noen hvis vi hadde sparket inn noen dører til rom der vannet sto til taket, sier Henrikke.

Vil bade

Trine og Kjell-Erik har også bestilt billetter til Thailand.

-  Det jeg har inne i hodet, er ødeleggelsene og folk som løper. Neste gang drar vi hjem med andre bilder. Kanskje noe vil falle på plass da. Men det kan godt hende det blir så sterkt å komme ned at jeg ikke tør å gå ut av avgangshallen på flyplassen engang. Man må bare regne med at man kan bli trist og begynne å gråte. Men det tror jeg er bra for oss, sier Trine.

Hun og Kjell-Erik ser ikke for seg en vanlig ferie.

-  Vi skal ikke bo på stranda, og vi skal ikke sove på solsenger. Hovedmålet med ferien blir uansett ikke sol og strand og bading. Det handler mer om å bidra med noe, sier Trine, som har bestemt seg for å bade i sjøen.

-  Jeg har blitt anbefalt å bade på det samme stedet som jeg løp fra vannet. Det blir heavy, men jeg vil gjøre det, sier Trine.

-  Det blir for mye for meg. Det kommer jeg ikke til å klare, mener Henrikke.

Lene og Olav har også bestemt seg for å reise tilbake. Men først skal familien på to bli til tre.

Paradis

-  Vi vil vente til barnet har kommet, men det er nok lurt å reise så fort man har mulighet, mener Lene, som er gravid i femte måned.

-  Jeg merker ikke noe overskudd til å reise ned ennå, men jeg vil tilbake. Jeg har behov for å vise ansiktet, om det så bare er til én person som er takknemlig for at vi er der. Men det holder ikke å bare reise en gang. Vi må bort flere ganger og vise at vi ikke har glemt, sier Olav.

-  Det handler også om å få igjen følelsen av ferieparadiset vårt. For det var akkurat det det var. Vi hadde funnet vårt paradis, og det forsvant i bølgene, fortsetter han.

Olav og Trine har fortsatt romnøkkelen fra hotellet Phi Phi Princess. På knippet står det «The paradise you came for».

-  Det er litt ironisk. Men det var jo et paradis, sier Olav.

Vennskap på prøve

Liv og leve er ord som har fått ny betydning.

-  Jeg har blitt mer opptatt av å ikke spare meg. Det er viktig å kose seg mens man kan, sier Olav.

Kjell-Erik har begynt å tenke framover.

-  Jeg begynner å se litt lyspunkter i livet. Selv om det fortsatt er tunge stunder, har jeg behov for å dra på hytta og treffe venner. Men jeg merker at jeg blir lettere rørt enn før, sier han.

Alle seks er enige om at mye av det de har opplevd etter at de kom hjem, har overrasket dem. En ting er følelsene og bildene i hodet de trenger tid på å bearbeide. En helt annen ting er det som allerede var på plass før de reiste på ferien: vennskapene.

-  Vi har blitt overrasket over enkeltes reaksjon, sier Olivier og Henrikke.

-  Noen av dem vi trodde skulle være veldig nære, har ikke vært det. Andre, som vi kanskje ikke har hatt kontakt med på lenge, har plutselig blitt veldig nære, sier de.

Olav kjenner seg igjen. Noen kompiser har vanskelig for å snakke om følelsene etter katastrofen, mens andre er overraskende flinke til å lytte.

-  Jeg tror man må kjenne litt på romsligheten i seg selv også. Det er jo ingen andre enn vi som var der, som kan forstå det vi har opplevd. Sånn sett tror jeg vi må godta at enkelte av vennene våre ikke er i stand til å ta opplevelsene våre innover seg, sier Trine.

-  For meg er det helt greit at noen av mine kompiser ikke klarer å snakke om det. Jeg kan jo ikke kutte dem ut av den grunn, sier Olav.

-  Men akkurat nå er de kanskje heller ikke de første vi ringer til, ler Henrikke.

Blir aldri det samme

Etter hvert som tida har gått, er det blitt tydelig for dem at bølgene kommer til å plage dem i lang tid framover. Og som på de fleste andre områdene er de på forskjellige steder i prosessen.

-  Jeg har hørt fra flere at det kan ta opptil et år før man fungerer normalt etter noe sånt som dette, sier Olivier. Selv ser han for seg å jobbe full tid etter påske. Men han vet ikke om han klarer det.

-  Ett år er ikke så lang tid. Vi må være innstilt på at dette tar tid, sier Trine. Og mye kan aldri bli som før.

-  Livet blir aldri det samme. Aldri, sier Lene.