Livet er på TV

NEW YORK (Dagbladet): Charles de Gaulle sa at virkelig lederskap er avhengig av mystikk og distanse. Betyr det at lederskap er umulig i dagens kjendis- og betroelseskultur? Eller tar vi våre ledere som de kjendiser de er, på godt og ondt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hefter ikke mye mystikk ved en leder som president Bill Clinton. Sanne eller ikke, men selv påstander om hans mest intime sider blir i dag offentliggjort, helt ned til den angivelige omkretsen på hans edlere del. Det målet inngår i bevismidlene i saken som Paula Jones har anlagt mot presidenten, og er behørig lekket til mediene.

  • Tidligere kunne utidige avsløringer av laster eller avvik knekke en politiker eller sende en skuespillers karriere i fritt fall. I dagens amerikanske kjendiskultur er moralsk brist eller laster mer blitt et spørsmål om presentasjon. En god publisist kan gjøre utrolig mye for nesten hvem som helst som bokstavelig talt er tatt med buksene nede. I det minste kan fallet omsettes i klingende mynt, og i mange tilfeller også i fornyet borgerlig aktelse.
  • Andy Warhol spådde profetisk at i framtida ville «alle bli berømt i fem minutter». Han hadde sett det komme på TV. Der sitter det i dag, på alle dager i nesten alle 150 kanaler, fem- seks kvinner og menn i alle aldrer som bokstavelig talt bretter seg ut for folket under bestyrelse av kulturforvaltere som Ricki Lake og hennes kolleger. Sjansen for å komme på TV med ditt privatliv må være vesentlig større enn å vinne i Lotto. I bytte for sine fem minutter på TV legger deltakerne bort sin verdighet og forteller verden at de har gått til sengs med svigermor, synes ektemannen er for liten nedentil eller lurer på om de er fortapt fordi de har hengende bryster.
  • Gevinsten er at dine fem minutter på skjermen beviser at du finnes. Du er sett av verden, nesten slik den ser de rike, de vellykkete, de glamorøse fra TV, film og politikk. Jeg er på TV, ergo er jeg. Mens gjestene hos Ricki Lake befinner seg i bunnen i kjendispyramiden, troner presidenten på toppen. Han er «landets øverstekjendis», Celebrity in Chief, som en aviskommentator ordspilte på landets øverstkommanderende. Presidenten driver valgkamp på TV, angriper opposisjonen på TV, regjerer på TV, kommuniserer med folket på TV og utfører sine seremonielle plikter på TV.
  • John F. Kennedy var den første TV-presidenten og Richard Nixon den som var svakest i rollen som førstekjendis. Skuespilleren Ronald Reagan har foreløpig satt standarden som etterfølgerne må strekke seg etter. Han klarte å kombinere betroelsens nærhet med en dose av de gaullesk maktmystikk. I høst er det kommet ut en tjukk bok i USA der Reagans suksess som førstekjendis blir framstilt som uttrykk for lederskap av historisk format.
  • Bill Clinton er den presidenten i moderne tid som har det nærmeste, åpne forholdet til levende, aktuelle stjerner i Hollywood. Han bor hos dem, inviterer dem til Det hvite hus og bekrefter ytterligere at dette er en viktig del av den herskende klasse. Medieforskernes undersøkelser avdekker at såkalt «vanlige» mennesker, alle som ennå ikke har hatt sine fem minutter på skjermen, lever ut sine følelser gjennom kjendisene. Da prinsesse Diana døde, gjorde hun Storbritannia, og sikkert USA, psykisk mye friskere. Tusenvis av mennesker fikk utløp for en sorg, og følte seg mye bedre etterpå.
  • Kjendisdyrkelsen startet med filmstjernene som nådde sine beundrere på lerretet mens de levde avsondret som kongelige i store hus i enden av lange, skjermede oppkjørsler langs Sunset Boulevard i Los Angeles. Gradvis er det i årenes løp lekket ut at livet der inne ofte var preget av alkohol- og stoffmisbruk og langt fra happy endings. Det blir i dag tatt imot som helt naturlig og forståelig, for nå legger stjernene seg inn og skriver seg ut av Betty Ford-klinikkene i full, glamorøs offentlighet.

Og Bill Clinton scorer trofast 60 prosent på meningsmålingene selv om like mange prosent er sikre på at han ikke snakker helt sant og kanskje har gjort både det ene og det andre.