Livet etter Beatles

Utslått, med stygge sår på sine edlere deler, smådesperat og fylt av livslede. Slik ankommer Kim Karlsen, den sentrale skikkelsen fra Lars Saabye Christensens 1984-roman «Beatles» til Oslo med danskebåten en tidlig sommerdag i begynnelsen av syttitallet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den første dagen i hjembyen dumper han borti sin gamle venn fra barndommen, Seb, som nå er undergrunnspoet og selger sine dikteriske produkter fra en trillebår på Karl Johan. Han støter også så vidt borti Vivi, som han fascineres sterkt av.

Dermed er scenen satt for den fortsettelsen av «Beatles» som så mange av Saabye Christensens lesere har ventet på. Hvorledes skulle det gå med Ola, Gunnar, Seb og ikke minst Kim etter den desperate og åpne slutten på den forrige romanen? Svaret kommer i «Bly? .

Lik, men annerledes

Den følger opp skikkelsene derfra. Den skildrer i noen tilbakeblikk det miljøet vi møtte i «Beatles» men den er likevel helt annerledes. Foruten de fire vennene fra «Bealtes» finnes i denne boka andre skikkelser derfra, som den pianospillende «Gåsen», feit og fordrukken bare få år etter barndommens slutt.

Kims familie kommer inn, faren og moren i en sår bakgrunn. Og framfor alt skildres onkel Hubert, som flyttet til Frankrike etter ranet i farens bankfilial. Nå er han innlagt på psykiatrisk sykehus. Hans gale desperasjon og lengsel etter skjønnhet og sans for kunst knytter ham til Kim, som også kommer nær den døende farfaren som ligger på Vor Frues hospital. Hans eksistensielle holdning svever mellom dødens skjebne og livets lyst.

Den ytre handling i romanen er ellers enkel nok. Den begynner med Kims landgang i Oslo og ender med at han etter en rekke episoder har opprettet et slags kjærlighetsforhold. Men det er selvsagt ikke den ytre handlingen som utgjør bokas viktigste side.

Mange stemninger

«Bly» kombinerer den vare og såre, litt nostalgiske stemningen fra «Herman» og den første delen av «Beatles» med den desperate og livstrette og kynisk erfarne stilen fra kriminalromanene til Saabye Christensen. I tillegg kommer sansen for groteskt komiske scener fra hans første roman «Amatøren». Alt dette finnes i denne romanen. Den skiller seg likevel fra de tidligere gjennom en form for modenhet og refleksjon, som ligger bak den innforståtte og innlevende skildringen av Kim Karlsens ungdommelige jakt på meningen med livet og kjærligheten. Denne jakten er framstilt som en skildring på nåtids- og fortidsplan som griper i hverandre gjennom retrospektive glimt.

Disse trekker fram barndommen i familien og blant kameratene. De viser tragiske, absurde og poetiske opplevelser i det Italia som Kim reiste til etter sammenbruddet og flukten fra nerveklinikken på slutten av «Beatles».

Kvinnen

Den skikkelsen som ved siden av Kim står sentralt i boka, er Vivi. I utgangspunktet er hun skildret nestsen som en klisjé. Hun er rikmannsdatter fra Holmenkollåsen, studere kunsthistorie, er vakker og selvsikker, kjører rundt i Jaugar. Hun er det motstykket til den snublende «amatøren» Kim, som kvinner utgjør i flere av Saabye Christensens bøker. Men bak Vivis ytre skjuler det seg også lag på lag av angst og usikkerhet og både fysiske og psykiske sår. Dette slår i stykker den klisjémessige opptakten i beskrivelsen av henne.

Vivi knyttes i romanen til Botticellis maleri av «Venus' fødsel», som henger i Uffizi-galleriet i Firenze. Dette blir for Kim bildet på skjønnhet, som er fullkommen i kraft av å være ufullkommen. Skulderen til Venus er ikke anatomisk riktig malt. Som det står i romanen: «Hun ligner ikke noen og er derfor perfekt».

Den skikkelsen som gjør Kim oppmerksom på dette, er den fordrukne og forhutlete italienske pianisten Lorenzo. Kim møter ham i romanens italienske handling i en fengselscelle i Roma. Blakk og full har Kim vasset uti Fontana di Trevi og forsøkt å sikre seg kapital til sitt videre liv i den evige stad ved å plukke opp alle myntene som kastes i fontenen. Det bærer i arresten og der møter han Lorenzo.

Lorenzo tar Kim med seg til Firenze, lærer ham å spille piano, mens han akkompagnerer en stripper på et horehus. Der lever Kim med en av jentene, Ana og lærer livets skjønnhet og fornedrelse å kjenne under veiledning av Lorenzo. Kim har lovt Ana å ta henne med seg til Norge. Dette holder han ikke, og den siste kvelden i Firenze biter hun nesten kjønnet av ham. Derfor er det en på kropp og sinn halvkastrert Kim som vakler i land i Oslo for å lære seg å leve og bli et helt menneske.

Helvetesvandring

«Beatles» er en sammenbruddsroman. Den skildrer gangen fra den tilsynelatende trygge barndommen, riktignok med disharmonier og hverdagens kvalme, over tenåras usikre og absurde år til den tidlige voksen-tilværelsens oppløsning og sammenbrudd. «Bly» tar utgangspunkt i dette sammenbruddet og fører Kim gjennom en helvetesvandring i et Oslo skildret med stor sans for byens realistiske og symbolske kvaliteter. For eksempel en nattlig spasertur gjennom Holmenkollbanens tunnel fra Nationaltheatret til Valkyrieplass med trikken i hælene og kjæresten ved hånden.

I Kims eksistensielle vandring spiller Vivi rollen som en slags blanding av Dantes Beatrice og Botticellis Venus. Hun er løftet om den sammenhengen som Kim søker etter i sitt desperate liv. Det er håp om at han er på vei dit på slutten av boka. Den toner ut i bildet av Chaplin som bakfra ser ut som han rister av gråt og forfra står og ryster en cocktailmikser.

Chaplin og Dante

Kim er, som Chaplin, naiv og snublende, men med evne til å komme seg ut av de mest håpløse situasjoner. Han er gråteferdig og slagferdig, lattermild og nedslått på en og samme tid. Og romanen er komponert som en blanding av en Chaplin-film på den ene sida og Dantes vandring gjennom Inferno og Skjærsilden på den annen. Den består av episode og scener som knyttes sammen ut fra den samme type absurde logikk som i en Chaplin-film.

Men den er også bygd opp rundt et stramt mønster av skifte mellom Kims minner og fra barndom og oppvekst, hans opplevelser i Italia og handlingen på nåtidsplan. I dette mønsteret kastes blikkene mot barndommens lys over splittelsen i Kim. Måten det stadig avdekkes mer av hemmeligheten ved Kims opplevelser i Italia på, viser inn mot hans måte i åkomme til klarhet over seg selv i Oslo. Slik parallelliseres scener og skikkelser til en komposisjon som gjør boka til en beretning om dannelse og utvikling til innsikt.

Stil og skikkelse

Saabye Christensens litterære stil, som er hardkokt og poetisk, full av paradoksale og presise formuleringer dirrende av meningsfylte motsetninger, er vesentlig for å få fram betydningen av romanens episoder. De har et fruktbart og urent preg av realisme, absurditet og symbolsk innhold. Et godt eksempel kan være den scenen der de fire «Beatles» feirer sin gjenforening, leker flasketuten peker på i et tilbakefall til barndommens roller, og avslører hemmeligheter i sitt voksne liv de ikke er i stand til å ta inn over seg. De drikker seg fra sans og samling, ender opp med å drikke metanol ved en feiltakelse. Resultatet er midlertidig blindhet. Men de går ut av episoden mer innsiktsfulle og seende på flere enn en måte.

Kim er romanens forteller. Han etableres framfor alt i det språket Saabye Christensen gir ham. Skikkelsen står fram sett utenfra og innenfra samtidig, på en og samme gang preget av dyp empati og ironisk distanse.

Individ og generasjon

«Bly» er en bok om et enkelt menneskes dannelsesprosess. Men den viser ut over det individuelle gjennom så klart å være knyttet til et generasjonsaspekt. Kim og hans venner vokser opp i en verden preget av bevegelse, av overflod, av utopier og desperasjon, av kryssende kulturelle impulser. Dette kommer til uttrykk i bruken av populærkulturelle referanser, intertekstuelle halvsitater. Men framfor alt viser det seg i en drivende desperat og poetisk skildring av et syttitalls Oslo sett fra det anarkistiske undergrunnskulturelle miljøet Som kjerne i denne skildringen kan stå åpningslinjen i den diktsamlingen som Seb får utgitt i Kims navn: Denne byen er ikke sann.

Dette er ikke privat, men historisk og åpnende. Denne romanen er preget av en slags håpets desperasjon, skrevet med den innsikt som års distanse og tilbakeblikk gir.