Livet etter døden

Vår kunnskap om at organer fra døde mennesker kan redde liv er blitt større. Mediene skriver om mangelen på organer, og i fjor viet reklamebransjen sin gratis felleskampanje til temaet «Gi liv etter døden». Men resultatene uteblir. Tvert imot har andelen pårørende som sier nei til å donere bort organer fra en avdød økt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet har på reportasjeplass fulgt Ingvild Reinskou den siste tida hun levde. Den 24 år gamle kvinnen var hardt angrepet av sykdommen cystisk fibrose, og kunne bare leve videre ved å gjennomgå en vellykket lungetransplantasjon. Det kom ikke noe tilbud i tide om lunger fra et dødt menneske som passet for Ingvild Reinskou. I likhet med en av tre livstruende syke i transplantasjonskø, døde den unge kvinnen.

  • Uavhengig av norsk lov og av befolkningens holdning til å bruke organer fra døde, kan transplantasjon bare redde livet til få av dem som opplever at et av kroppens vitale organer svikter. For bare når et menneske dør plutselig på grunn av skader eller sykdom i hjernen, kan organene brukes. Derfor har det liten hensikt å opprette et register over folk som er villige til å gi bort organene sine, eller lage et system med donorkort til å ha i lommeboka. Svært få dør av slike årsaker i en alder da organene kan brukes til transplantasjon. Danmark og Sverige har opprettet donorregistre, men har dårligere organtilgang enn Norge.
  • Om flere liv skal kunne reddes ved transplantasjon, må vi finne andre måter å få flere organgivere på. Etter at et rådgivnings- og opplæringsprogram blant helsepersonell kom i gang for en del år siden, økte tilgangen på organer i Norge. Bevisstheten rundt transplantasjon økte blant ansatte på sykehusenes intensivavdelinger. Pårørende ble oftere spurt, og de ansatte trent i å takle den vanskelige henvendelsen til mennesker i sorg. Spørsmålet om organdonasjon stilles når den døendes hjerne er helt ødelagt, men mens hjertet ennå pumper blodet rundt i kroppen.
  • Den økte åpenheten rundt transplantasjon og organdonasjon i befolkningen, blant annet i form av medieomtale, har derimot ikke gitt resultater. Gjennom flere år svarte en av fire pårørende nei da helsepersonell spurte om avdødes organer kunne brukes til transplantasjon. De aller siste årene har en av tre pårørende avslått henvendelsen. Hvilke mekanismer vi her har med å gjøre, er like vanskelig å vite som det er å skrive om dette temaet.
  • Det dreier seg om små tall. Rundt 100 norske familier får hvert år spørsmålet om organdonasjon. At andelen som sier nei har gått opp, kan skyldes tilfeldigheter. Det er å håpe at informasjon og åpenhet på sikt gir resultater. For det handler om å bidra til å redde et eller flere menneskers liv, når livet til en man er glad i er ugjenkallelig forbi.
  • Døden er tabubelagt i vår kultur. Samtidig er synet på døden nært knyttet til enkeltmenneskets religion og livssyn. Enkelte kan av grunner som synes irrasjonelle f.eks. vanskelig tenke seg å begrave sin kjære uten med hjertet på plass. Andre lurer på om organdonasjon er etisk betenkelig fordi det innebærer å klusse med Guds skaperverk. For mange oppleves spørsmålet skremmende og vanskelig å ta stilling til. Og det blir stilt mennesker i sorg og krise. Når det nylig har vært offentlig debatt om organdonasjon i et land, svarer flere pårørende nei på spørsmålet. Da danske Ekstrabladet stemplet transplantasjonskirurger som slaktere på oppdrag av formynderstaten, gikk donasjonsraten ned i Danmark. I Tyskland er det relativt sett få organdonasjoner. Her mener deler av den lutherske kirken at slik virksomhet er uetisk.
  • Norge ligger i europeisk målestokk midt på treet når det gjelder organgivere. Tre land ligger bedre an enn oss: Spania, Østerrike og Belgia. I Spania har de satset stort på eget personell som har til oppgave å tilrettelegge for organdonasjon ved sykehusene. I Østerrike og Belgia er lovverket slik at hvis en pasient ikke har motsatt seg donasjon, kan legene ta ut organer fra avdøde uten å spørre de pårørende. Så lenge vi ikke ønsker en slik lovendring i Norge, må vi innstille oss på at tilgangen på organgivere ikke kommer til å bli så veldig mye bedre.