Livet etter døden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Et av den medisinske vitenskapens mange paradokser er at jo dyktigere legene blir til å transplantere, desto større blir mangelen på donororganer. Ifølge Vårt Land dør hver fjerde pasient som venter på transplantasjon av hjerte eller lunge i ventetida. Til tross for at det er satset penger på en kampanje for å få folk til å tillate at organer tas ut når de dør, sier en av tre pårørende nei til donasjon på vegne av den døde.
  • Mangel på donororganer er naturligvis ikke noe stort samfunnsproblem. Her i landet utføres det noen hundre transplantasjoner hvert år, og det står vel 150 pasienter på venteliste til enhver tid. Selv om den medisinske kunnskapen og ferdigheten øker og raffineres, vil det med andre ord alltid være en forsvinnende liten del av befolkningen som vil kunne bli tilbudt transplantasjon for å redde livet eller for å få økt fysisk velvære. Men for den enkelte som er i en slik situasjon, vil det dreie seg om liv eller død, og for legene, som har som oppgave å redde liv, er det selvsagt frustrerende å ikke kunne hjelpe.
  • Derfor er det viktig at det til enhver tid er god tilgang på donororganer. Men dette berører svært vanskelige spørsmål. Donororganene må tas ut umiddelbart etter at døden er inntrådt, og nære slektninger vil i en slik situasjon ha andre ting å tenke på. Folk flest føler vel heller ikke at dette er et spørsmål som angår dem, og det er få som avklarer sitt forhold til donasjon eller ikke mens de ennå er mest opptatt av å leve livet. Få planlegger for en brå og uventet død. Derfor har ikke holdningskampanjene til mange millioner kroner hatt nevneverdig virkning.
  • Derimot ville det antakelig gi større utbytte om sykehusene selv rustes opp til å ta opp spørsmål i tilknytning til organdonasjon overfor pårørende. Sykehuspersonellet viker av naturlige årsaker tilbake for å ta opp spørsmål om dette. Det krever både takt og innforlivelse. Dette er en oppgave for spesialister, så å si. Det bør sykehusene skaffe seg.