Livet etter overdosen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Egentlig var det en solskinnshistorie Dagbladet kunne berette i går, da to narkomane fortalte sin historie om hvordan livet deres ble etter overdosen. De er rusfrie etter noen måneder på Evangeliesenteret, og trenger nå bare økonomisk støtte fra sosialkontoret i kommunen der de mener de hører hjemme.
  • Men de har oppdaget at det er vanskeligere å få støtte når de er rusfrie enn når de er på kjøret. Sosialkontoret i Halden mener at de ikke kan regne med å få økonomisk bistand fordi de ikke henvendte seg til sosialkontoret før de la seg inn på Evangeliesenteret. Kontoret viser til at det ikke bare er å legge seg inn hvor som helst og så vente offentlig støtte. Sosialsjefen mener at de skulle ha tatt kontakt før de la seg inn, slik at de i samarbeid kunne ha vurdert hva slags opplegg som var best. Halden mener også at Bergen er det rette stedet for sosialstøtte siden de har bodd lengst der.
  • Dette er å gjøre det gode til det godes fiende. Selvsagt må det være regler og prosedyrer både for støtte og behandling. Men det er neimen ikke lett for mennesker som er totalt nedkjørt, å forholde seg til byråkratiske reglement, og når behandlingen viser seg å være vellykt så langt, burde man vel heller ta mer hensyn til individene enn til reglene.
  • De siste åra har vi her i landet hatt høyere frekvens av overdoser enn noe land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det kaller på den største ydmykhet fra dem som er satt til å forvalte både regler og økonomiske støtteordninger. Mye er uprøvd i kampen mot narkotika, og det er mange veier å gå. Når man står overfor akuttilfeller, dreier det seg om mennesker i den ytterste nød. Det må være perspektivet også for hjelpeapparatet. Og når det er etterprøvbart at misbrukerne faktisk er blitt rusfrie, bør også myndighetene være glade.
  • Da Kåre Willoch var fylkesmann i Oslo, sa han til sine saksbehandlere at hvis de sto overfor saker der sunn fornuft kom i konflikt med reglene og de offentlige standardene, så måtte de ta kontakt med ham. Det var en klok holdning fra en sjef som visste at det var best å bruke skjønn der skjønn kunne anvendes. I saker som handler om liv og død, må selv ikke offentlige myndigheter la faren for konsekvensene stå i veien for en god løsning.