10 år siden Utøya:

Livet etter terroren

De overlevde massakren på Utøya 22. juli, men bærer en tung bør som tidsvitner etter det største terrorangrepet mot Norge etter krigen. Nå kommer filmen om Utøya-generasjonen.

OVERLEVDE: Line Hoem overlevde massakren på Utøya. Hun mener politikken er blitt viktigere etter 22. juli. I filmen «Generasjon Utøya» forteller hun om kampen mot angst og traumer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

OVERLEVDE: Line Hoem overlevde massakren på Utøya. Hun mener politikken er blitt viktigere etter 22. juli. I filmen «Generasjon Utøya» forteller hun om kampen mot angst og traumer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Oslo/Kristiansund (Dagbladet): - Vi må aldri glemme skuddsårene og kulehullene. Vi må ikke glemme hva det faktisk var, et høyreekstremistisk angrep. Vi ble angrepet for det vi tror på, sier Ina Libak (31), Renate Tårnes (31), Kamzy Gunaratnam (32) og Line Hoem (35) i en samtale med Dagbladet.

Det har gått 10 år. Livet har gått videre. De overlevde, men med sår, skader, traumer, med de forferdeligste minnebilder av kjære venner som ble henrettet. Med sorg og savn.

FILM OM UTØYA-GENERASJONEN: Filmskaperne Aslaug Holm (til venstre) og Sigve Endresen har laget filmen om AUF-ungdommer som overlevde terrorangrepet og fortsatte med politikk. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
FILM OM UTØYA-GENERASJONEN: Filmskaperne Aslaug Holm (til venstre) og Sigve Endresen har laget filmen om AUF-ungdommer som overlevde terrorangrepet og fortsatte med politikk. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer

Ina Libak er ferdig med perioden som leder for AUF, har begynt å jobbe som sosionom i rusomsorgen og har verv i lokal- og fylkespolitikken i Viken. Renate Tårnes var generalsekretær i AUF fram til 2018. Hun er nå er informasjonsmedarbeider i Fagforbundet, skal snart bli mamma og har en pause fra politiske verv. Kamzy Gunaratnam har vært varaordfører i Oslo siden 2015, men skal inn på Stortinget fra i høst. Line Hoem er gruppeleder for Ap på fylkestinget i Møre og Romsdal og daglig leder på Frivillighetssentralen. Hun er mamma til Ole (6), og har fått tilbake gleden ved å trene.

VIKTIG FILM: AUF-ederen Mani Hussaini mener Erik Poppes «Utøya: 22. juli» er en viktig film. Video: Marie Røssland / Dagbladet Vis mer

Nå kommer filmen «Generasjon Utøya», om AUF-ungdommene som overlevde terrorhelvetet og valgte å fortsette kampen for verdiene til sine drepte kamerater. Filmskaperne Aslaug Holm og Sigve Endresen har fulgt fire av dem tett over tre år.

En tung bør

- 22. juli er en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie siden krigen. Det var et sjokk for alle at noe sånt kunne skje i Norge. De filmene som har vært laget om Utøya tidligere, har vært veldig fokusert på selve hendelsen. Vi ville fokusere på det politiske, hva terrorangrepet har gjort med oss, og hvordan det har blitt for dem som har valgt å fortsette med politisk engasjement og å jobbe videre for det de ble angrepet for, sier regissør Sigve Endresen.

- De har hatt motet til å fortsette. Det har gjort inntrykk på meg å se hva det har kostet, hvor krevende det har vært. Det som skjedde på Utøya, handler også mye om fellesskap, om å ta vare på hverandre. Det er kraften i filmen, og kraften i «generasjon Utøya». Vi har søkt å fortelle denne historien gjennom noen sterke personligheter. At det ble bare kvinner, er litt tilfeldig, men det er ikke tilfeldig at det ble Line, Ina, Kamzy og Renate. Det var de stemmene vi trengte for å fortelle denne historien, sier Holm.

Drepte kjæresten

Renate Tårnes var på Utøya sammen med kjæresten Snorre Haller fra LO i Trondheim og andre venner fra Sør-Trøndelag AUF.

Sammen med kjæresten vandret hun for første gang på «Kjærlighetsstien».

Fredag 22. juli var grå og regntung. Men programmet gikk som planlagt, selvsagt, med Gro Harlem Brundtland som hovedattraksjon. Ethvert innslag i «bakken», talerstolen og bakken der tilhørerne sitter, starter med sang og musikk.

Denne gangen var det Renate som ledet an, med Postgirobyggets legendariske «Idyll». «Det var sommer. Det var sol. Det var hjerter i brann. Og det var kjærlighet», sang Tårnes.

Et par timer seinere var hun, kjæresten og noen andre på LO-hytta på øya. Noen kom og fortalte om bomba i regjeringskvartalet i Oslo. De holdt delegasjonsmøte med AUF-erne fra Sør-Trøndelag og beroliget dem med at Utøya var den tryggeste plassen nå. Så begynte de å høre skudd.

De løper mot kafébygget, roper at folk må komme seg i sikkerhet. Så ser Renate mannen i politiuniform. Sekunder etter ser hun Snorre bli skutt og drept på kloss hold.

Drapsmannen skyter mot henne, men treffer ikke. Renate klarer å gjemme seg på et toalett.

Mens hun ringer politiet, hører hun skrikene og skuddene. I løpet av den tre minutter lange telefonsamtalen som blir avspilt i rettssaken mot Anders Behring Breivik ett år seinere, høres mer enn femti skudd. Når hun etter noen timer blir ført ut, ser hun alle ungdommene terroristen har drept i kafébygget.

Livstruende skadet

Ina Libak vasker opp da hun hører skyting. Hun og noen andre gjemmer seg bak et piano i Lillesalen i kafébygningen. Men terroristen finner henne.

- Jeg husker alle fire skuddene. Da jeg ble truffet i armene, tenkte jeg at dette kan man overleve. Så ble jeg skutt i kjeven, og da tenkte jeg at dette var mer alvorlig. Så ble jeg skutt i brystet, og da tenkte jeg at dette dør man av, forklarer Ina i rettssaken.

Tross de alvorlige skadene kommer hun seg ut, løper ned til teltplassen og roper om hjelp. Hun kjenner hun begynner å falle, og tror hun kommer til å dø. Venner drar henne inn i skogen, bruker steiner og klær til å presse på skuddsårene, og klarer å stanse blødningene.

Line Hoem er vaffelteltet utenfor kafébygget. Mange er samlet der, for det har vært informasjonsmøte om bomba i regjeringskvartalet. Hun hører skudd, ser ungdommer komme løpende. Hun kommer seg bak kafébygget, løper derfra gjennom skogen, på kjærlighetsstien.

Hun legger på svøm, men det blir skutt utover, og hun svømmer mot land igjen. Der legger hun seg ned, lammet av frykt. Men hun kommer seg videre, sammen med flere andre gjemmer hun seg i en grotte. Flere timer seinere blir de hentet og tatt med over til andre siden.

Hun får beskjed om å ikke snu seg, men gjør det likevel. Hun ser døde overalt.

Bestevennen drept

Kamzy Gunaratnam løper gjennom skogen, ned til vannet. Hun tenker at valget står mellom å bli skutt eller drukne. Hun bestemmer seg fort for å svømme. Hun hører skudd og skrik bak seg. Gutten som svømmer sammen henne, sier hun ikke skal se seg tilbake. Etter en stund blir de plukket opp av en båt.

Hun tenker på 15-åringen som hun lovet moren hans å passe litt ekstra på. Han finner hun på Sundvolden. Men ikke bestevennen, Håvard Vederhus. Tidligere på dagen har hun hjulpet ham med en workshop i skolestua. Nå er han drept, 21 år gammel.

KRAFT: - Det som skjedde på Utøya, handler også mye om fellesskap, om å ta vare på hverandre. Det er kraften i filmen, og kraften i «generasjon Utøya», sier regissør Aslaug Holm. Her Ina Libak. Foto: Fenris Film
KRAFT: - Det som skjedde på Utøya, handler også mye om fellesskap, om å ta vare på hverandre. Det er kraften i filmen, og kraften i «generasjon Utøya», sier regissør Aslaug Holm. Her Ina Libak. Foto: Fenris Film Vis mer

Det skal ta lang tid før hun aksepterer at han aldri kommer tilbake.

Det har gått 10 år. Livet har gått videre, med de grusomme minnene og med savnet av de drepte.

- En del av meg prøver å korte ned historien når jeg forteller den. Det er sagt så mange ganger, hørt så mange ganger, så man neglisjerer egentlig sin egen historie. Den blir ofte redusert ned til «så mange døde, så mange ble skadet, vi lever og går videre». Og så er det jo noen krefter der ute som gir deg dårlig selvtillit på egen historiefortelling.

- Etter hvert som tiden går, er det nye elementer som blir viktige for deg. Det vi opplevde, det vi sitter igjen med av traumer, er så massivt for et menneske, at du klarer ikke å ta det inn på én gang. Du jobber hele tiden med deg selv, sier Tårnes.

SVARTE MED ROSER: Blomsterhavet foran Domkirken i Oslo var et uttrykk for det norske folks reaksjon etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og mot AUF på Utøya. Foto: Holm Morten / Scanpix
SVARTE MED ROSER: Blomsterhavet foran Domkirken i Oslo var et uttrykk for det norske folks reaksjon etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og mot AUF på Utøya. Foto: Holm Morten / Scanpix Vis mer

- Jeg kan oppleve den dag i dag at jeg kan komme på ting, som jeg ikke har husket på lang tid, som jeg på nytt må prosessere. Du skulle komme deg gjennom hendelsene, samtidig skulle du komme deg gjennom sorgen over alle du mistet, sier Tårnes.

Vern mot konspirasjon

De første åra etter 22. juli ville ikke Libak snakke så mye om det som skjedde med henne. At hun ble skutt og livstruende skadet, og at hun har synlige arr på kroppen etter skuddene.

IKKE GLEMME: -Arrene, på samme måte som kulehullene i kafébygget og i regjeringskvartalet, er vern mot konspirasjoner om at det ikke skjedde, at det ikke var så brutalt, sier Ina Libak (til høyre). Fra venstre Kamzy Gunaratnam, Aslaug Holm og Renate Tårnes. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
IKKE GLEMME: -Arrene, på samme måte som kulehullene i kafébygget og i regjeringskvartalet, er vern mot konspirasjoner om at det ikke skjedde, at det ikke var så brutalt, sier Ina Libak (til høyre). Fra venstre Kamzy Gunaratnam, Aslaug Holm og Renate Tårnes. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer

- Våre historier er jo personlige historier. Og folk må velge selv hvor mye de vil fortelle. Men arrene, på samme måte som kulehullene i kafébygget og i regjeringskvartalet, er jo vern mot konspirasjoner om at det ikke skjedde, at det ikke var så brutalt. 22. juli var hat og det å ikke tro på demokrati i ytterste konsekvens.

- Du sier det er viktig å vise fram sårene og kulehullene for ettertida?

- Ja, selv om det er vondt. Vi blir jo minnet på alle vi mistet og alle vi savner. Men nå tenker jeg at det er nettopp det vonde vi er nødt til å se på! Vi må huske historien slik den faktisk var, sier Libak.

Hoem istemmer:

- Det er kjempeviktig at vi forteller om det, vi som opplevde det. Det må ikke bli glemt, sier Hoem. Hun tror nå, etter 10 år, flere vil snakke og fortelle om hva de opplevde.

NAVNENE: - Hver gang det er 22. juli og du hører navnene bli lest opp, så synker du sammen og tenker på nytt at den og den er heller ikke med oss lenger, sier Renate Tårnes, flankert av Kamzy Gunaratnam og Ina Libak. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
NAVNENE: - Hver gang det er 22. juli og du hører navnene bli lest opp, så synker du sammen og tenker på nytt at den og den er heller ikke med oss lenger, sier Renate Tårnes, flankert av Kamzy Gunaratnam og Ina Libak. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer

Kamp mot traumer

De var i akutt livsfare over lang tid. Hvordan har de klart å gå videre, kommet dit de er i dag? Line Hoem er den i filmen som tydeligst viser fram hva terrorangrepet har kostet, hvor tung en jobb det er å få traumene til å bli et vondt minne man kan klare å leve med.

Hoem fikk god oppfølging og hjelp i kommunen da hun kom hjem, og ville raskest mulig tilbake politisk arbeid. I september 2011 ble hun varaordfører i Kristiansund, og et par år seinere fungerende ordfører. Under en jobbreise i København fikk hun et kraftig angstanfall, falt om og ble hentet av ambulanse.

- I ettertid ser jeg at jeg burde brukt mer tid på å bearbeide hendelsene på Utøya. Men jeg var opptatt at å ta tilbake hverdagen og kjempe for dem som ikke lenger kunne gjør det, sier Hoem i dag. Etter sammenbruddet fulgte en lang tid med psykolog og fysioterapeut. I perioder var hun så syk at hun ikke orket å gå i butikken.

LANG KAMP: Trening og høy puls var koblet til terrorhendelsen. Det tok lang tid, mange timer hos psykolog og fysioterapeut før Line Hoem fikk tilbake gleden ved trening og dans. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LANG KAMP: Trening og høy puls var koblet til terrorhendelsen. Det tok lang tid, mange timer hos psykolog og fysioterapeut før Line Hoem fikk tilbake gleden ved trening og dans. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Åpen om angsten

I filmen snakker Hoem med psykologen om skyldfølelsen, over at hun overlevde, og over at hun var den som hadde meldt på de andre fra Møre og Romsdal. Og om at hun ikke lenger klarte å trene og danse som før. Høy puls trigget angsten og koblet den til terrorhendelsen. Det tok lang tid å bryte den forbindelsen.

- Da jeg først sa ja til å være med på denne filmen, ville jeg være så ærlig og oppriktig som mulig. Dette er også en del av historien om Utøya. Så er det dessverre tabubelagt å snakke om at man trenger hjelp. Jeg håper jeg kan bidra til at terskel for å be om hjelp kan bli lavere, sier Hoem.

De andre tre roser Hoem for åpenhet.

- Det er tøft av Line å ta oss med inn i terapirommet. Det hadde ikke jeg klart. Jeg har tenkt «psykolog, det er en privatsak, det snakker vi ikke om». Jeg fikk tilbud og hadde samtaler. Men det er ikke alt som helbredes der inne. Sinnet over det politiske varer nok lenger enn selve hendelsen, i alle fall for meg, sier Gunaratnam.

- Det er enormt sterkt, det Line gjør. Hun viser fram hvordan mange av oss har hatt det, men som vi ikke har tort å vise fram, og som ikke har vært fremst i debattene om 22. juli. Det er mange som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for, som samfunnet burde stilt opp med. Mange av oss vil trenge lang tid, for det dukker stadig opp nye ting som må prosesseres, sier Tårnes.

HJERTER I BRANN: Renate Tårnes har sunget «Det var hjerter i brann. Og det var kjærlighet» mange ganger på Utøya. Nå må nye generasjoner ta over tradisjonen, mener hun. Foto: Fenris Film
HJERTER I BRANN: Renate Tårnes har sunget «Det var hjerter i brann. Og det var kjærlighet» mange ganger på Utøya. Nå må nye generasjoner ta over tradisjonen, mener hun. Foto: Fenris Film Vis mer

Før og etter

For dem som overlevde Utøya er det et før og etter 22. juli. Livet og politikken blir aldri som før.

- Det kom inn et alvor i livet som aldri blir borte igjen. Vi ble forsøkt drept for det vi tror på og mener. Jeg trodde ikke at det kunne skje. Nå vet jeg det. At noen kan hate så sterkt, - nå vet jeg hvor farlig det er. Det alvoret blir aldri borte.

VANT NOMINASJONSKAMP: Flertallet i nominasjonskomiteen satte Kamzy Gunaratnam lenger ned på lista, men på nominasjonsmøtet var det hun som vant 2.plassen. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
VANT NOMINASJONSKAMP: Flertallet i nominasjonskomiteen satte Kamzy Gunaratnam lenger ned på lista, men på nominasjonsmøtet var det hun som vant 2.plassen. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer

- Men jeg vil at de nye AUF-erne skal ha håp og optimisme. På Utøya, der møter du det største alvoret, men det er også et sted der ungdommene kommer. Hva er det beste her? Jo, at det ikke er noen voksne som sier at det og det ikke er mulig. Det er en frisone hvor det er lov å drømme stort uten at noen som har levd i hundre år, kan si «nei ne, det blir for vanskelig».

22. juli så vi hatet. Men jeg husker bedre motvekten: Fellesskapet og kjærligheten. Det husker jeg sterkere. Det var fellesskapet som reddet meg den dagen. Det var venner som tok ansvar for meg, og fikk meg på sykehus. Fellesskapet var der hele tiden, sier Libak.

HUMOR: Når gamle AUF-venner møtes, er det også mye moro og latter. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet.
HUMOR: Når gamle AUF-venner møtes, er det også mye moro og latter. Foto: Hans Arne Vedlog/Dagbladet. Vis mer

Hun sier politikk gikk fra å være viktig til å bli livsviktig.

- Men jeg fortsatte ikke av godhet for AUF, men fordi det var meningsfullt for meg. For mange andre var det viktig å gjøre noe annet, sier hun.

- Å drive politisk arbeid har en stor kostnad. Vi står i det, vi ble angrepet for det vi tror på. Jeg forstår at mange ikke orker, men for meg er det blitt livsviktig å fortsette kampen for sakene de som ble drept, sto for, for sosialdemokratiet og fellesskapet. For mange av oss er politikk blitt enda viktigere enn det var før 22. juli, sier Hoem.

LAGSEIER: Leder i AUF Ina Libak kaller det en lagseier at Ap nå sier nei til å konsekvensutrede Lofoten, Vesterålen og Senja. Video og reporter: Jørgen Gilbrant / Dagbladet Vis mer

Måtte ta pause

Gunaratnam trengte en pause for å finne sin vei videre. Hun måtte ha ting på avstand.

- Det er ikke én rett linje i engasjementet etter 22. juli. Jeg satt ut sentralstyreperioden min, selvsagt, men så, i 2012, måtte jeg ut. Jeg husker rosetoget. Jeg så meg rundt og tenkte, hva er dette her? Mange som bar roser den dagen, er jo apatiske i dag. Kjærlighet og varme den dagen betyr ikke at du i dag kjemper mot utenforskap.

- Der jeg sto, følte jeg på et sinne. Det var ikke i rosetoget jeg fikk utløp for følelsene mine. Det var en frustrasjon jeg ikke kunne sette ord på. Så jeg gikk ut av AUF for å finne meg selv og finne ut hvordan jeg ville jobbe videre.

- Jeg gikk inn i Ungdom mot rasisme, for kjernen i angrepet til Breivik var jo et flerkulturelt samfunn. Jeg ble inspirert, og slik kom jeg tilbake som nestleder i Oslo Ap og seinere som varaordfører. Oslo er Norges mest mangfoldige by, og temaet utenforskap er høyaktuelt, sier Gunaratnam.

MÅTTE UT: Kamzy Gunaratnam måtte ta en pause fra AUF og Ap for å finne tilbake til sin egen stemme og sitt eget engasjement. Nå er hun varaordfører i Oslo, nestleder i Oslo Ap og stortingskandidat. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
MÅTTE UT: Kamzy Gunaratnam måtte ta en pause fra AUF og Ap for å finne tilbake til sin egen stemme og sitt eget engasjement. Nå er hun varaordfører i Oslo, nestleder i Oslo Ap og stortingskandidat. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Hun sier det ikke var noen selvfølge at hun skulle fortsette i politikken.

- Man kan ikke bare fortsette på autopilot. Engasjement skal brenne. For meg var det viktig å gå ut, komme tilbake, finne ut hvordan jeg vil bidra og vite at «dette vil jeg gjøre», sier hun.

I fjor høst vant Gunaratnam kampen å stå på andreplass på Oslo Aps stortingsliste, etter partileder Jonas Gahr Støre. I filmen sier hun rett ut at det var en kamp mot «establishmentet» i Oslo Ap. Valgkomiteen plasserte henne lenger ned på lista, men på nominasjonsmøtet sikret hun flertall. Hun vil forvalte arven etter 22. juli som stortingsrepresentant.

- Ingen som er så ung skal måtte svømme på flukt fra kuleregn eller se vennene sine dø på grunn av en hatefull ideologi. Arven etter 22. juli er noe jeg har gitt et løfte om å forvalte og bære videre hver eneste dag. Jeg puster og lever for «mer åpenhet» og «mer demokrati», skrev hun på Facebook.

- Det har vært et savn etter dem vi mistet. Men gjennom åra har deres kampsaker blitt våre kampsaker. Det er ikke bare jeg som ble fratatt min beste venn. Norge har blitt fratatt kjempeviktige politiske ledere. Det skal man ikke undervurdere i disse dager, sier Gunaratnam.

Ansvar for å fortelle

- Kjenner dere på ansvaret for å huske og fortelle videre, for ettertida, hvordan det var på Utøya 22. juli 2021?

- Ja, vi får jo invitasjoner titt og ofte, særlig til skoleklasser og ungdomsfora, hvor de vil høre hva som faktisk skjedde. Men det blir feil å legge minnearbeidet bare på tidsvitnene. 22. juli er ikke et ansvar som bare påligger en ungdomsorganisasjon. Det er et samfunnsansvar. Minnesmerker og monumenter er viktig. Det er en viktig del av det å minnes det som skjedde og dem vi mistet, sier Gunaratnam.

«LYSNINGEN»: Minnesmerket «Lysningen» bærer navnene på alle de 69 terroristen drepte på Utøya 22. juli 2011. Foto: Torstein Bøe / NTB
«LYSNINGEN»: Minnesmerket «Lysningen» bærer navnene på alle de 69 terroristen drepte på Utøya 22. juli 2011. Foto: Torstein Bøe / NTB Vis mer

- Alle og enhver må tenke gjennom hva de orker. Men vi som var på Utøya, som ble utsatt for høyreekstrem terror, bør brukes mer til å fortelle om hvordan det var uten å få slengt etter oss at vi tar på oss en offerrolle. Vi trodde kanskje at etter rosetogene ville vi få et annet samfunn. Men i stedet vokser høyreekstreme krefter, sier Hoem.

Renate var generalsekretær fram til høsten 2018, og har hatt en viktig rolle i gjenreisningsarbeidet, inkludert snekring og tunge løft.

- AUF har jobbet hver dag siden 22. juli for å bygge Utøya som et leirsted igjen, der nye generasjoner ungdom kan skape nye minner og videreføre den lange historien som øya har, og samtidig også bygge opp en hukommelse for hele nasjonen om hva som skjedde. Vi har tatt vare på stedene som mange av oss vil komme tilbake til, og bygd opp et sted etterlatte og berørte kan komme til for å minnes og finne ro.

Det er en enorm jobb som er gjort av AUF for det kollektive minnet. Vi har brukt ti år på å ta Utøya tilbake. Det er på tide at den børen skal løftes fra organisasjonens skuldrer, sier Tårnes.

For tiden har hun ingen politiske verv.

- De fleste av oss som overlevde, er jo i nye faser av livet. Helt fram til nå har flertallet i AUFs sentralstyre vært Utøya-overlevende. Nå går vi inn i en ny fase. Ønsket om å bidra, er der. Men etter at jeg gikk av som generalsekretær, har det vært godt å ha litt avstand. Det tror jeg alle på et tidspunkt har, sier Tårnes.

Hjerter i brann

Hun har sunget og spilt på Utøya utallige ganger. 22. juli 2011, før terrorangrepet. Året etter. Og i 2015, da AUF igjen holdt sommerleir på Utøya, sang hun igjen «Det var hjerter i brann. Og det var kjærlighet». Sangen «Idyll» har blitt en Utøya-sang.

- Musikken har betydd mye på Utøya. Vi starter dagen med sang, og vi synger før hvert besøk. Så det har vært fint for min del å komme tilbake og gjøre det.

- Vil du fortsette med den tradisjonen?

- Nå er det på tide at nye generasjoner tar over og tar også den jobben. Det handler også om å gå et skritt videre, sier Tårnes.

- Den sangen, sier Sigve Endresen, - da vi hørte den, var Aslaug og jeg enige om at det skulle være slutten på filmen.

- Jeg håper folk ser hvor tøffe vi er som fortsetter med politikk, og at folk får en vekker og spør seg: Hva slags samfunn fikk vi etter 22. juli? Ble det mer åpenhet og kjærlighet, spør Hoem.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer