Livet i arkivene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAR DU T-BANEN til Sognsvann i kanten av Nordmarka i Oslo, vil du skimte en gråhvit bygning mellom bjørk og furu på en fjellknatt et lite steinkast fra stasjonen. Den norske løven pranger over hovedinngangen med øksa klar til hogg, og forteller at her holder en ansvarlig del av staten Norge til. Men ut over det er det lite som tilkjennegir at Riksarkivet er en av de viktigste etatene under Kulturdepartementet. Det fortelles da også at kulturminister Trond Giske ennå ikke har vært der. Derimot kom Kongen for å åpne et nytt tilbygg i fjor høst. Om riksarkivar John Herstad får nevneverdig politikerhyllest når han går av for aldersgrensen om vel ei uke, gjenstår å se. Jeg er ikke sikker på at det på Stortinget er stor klarhet i forskjellen mellom Riksarikvaren og Riksantikvaren.

MEN TRÅR DU inn i de lyse og luftige lokalene, er det lite som minner om det støv vi lett forestiller oss når det snakkes om arkiver. Dokumentene ligger nede i fjellet, og papirarkivenes tid går nok mot slutten. Under John Herstads ledelse de siste 25 år har den teknologiske utvikling erobret arkivene både i forvaltningen og i arkivverket, som hjelper forvaltningen med å ta vare på arkivene. Dette setter også sitt preg på arkivarrollen. Riksarkivaren kan nok regne rabulister som Henrik Wergeland blant sine forgjengere. Men bildet av den mutte filolog, grågusten etter år i dype magasiner bør definitivt erstattes av en ungdommelig, arkivarutdannet og teknologisk kyndig mann eller kvinne, som håndterer datamaskiner og formater like suverent som prinsippene for moderne arkiveringspraksis. På dette feltet ligger Norge i fremste rekke også internasjonalt. Arkivering er blitt et stolt fag. Derfor er det også slutt med å sette den vanskelige konsulenten til arkiveringsarbeidet rundt om i forvaltningen.

MEN SAMTIDIG skaper elektronikken nye utfordringer for arkivarene. For datamaskinene sletter seg jo selv. Og det er det motsatte av arkivering. Digitaliseringen har gjort arkivene lettere tilgjengelig for de mange og ikke bare for de få. Det bor som kjent en slektsgransker i oss alle, men her kan vi også ivareta våre rettigheter i gjerdetvister og andre konflikter. Derfor er pågangen enorm. Riksarkivet er også folkets redskap til å kontrollere i ettertid det våre politikere og styrende myndigheter for øvrig har gjort med oss borgere. Ingen tillits- og embetsmann skal være trygg på at deres handlinger ikke kan bli etterprøvd. Slik er Riksarkivet en garantist for at demokratiet lever. Hit leveres både POTs og PSTs data om oss. Når «mappa mi» er endelig gjennomgått, vil den bli trygt arkivert langt nede i fjellet under den delen av Riksarkivet som er synlig.

JOHN HERSTAD går av i Ei tid da også arkivvesenet er under sterkt press for å rasjonalisere og det sentrale byråkratiet har fått politikerne med på den tro at det ligger besparelser i å slå sammen institusjoner. Nasjonalgalleriets kranke skjebne er et godt eksempel på hva som da skjer. Nå slår man retrett der. Men et stort byråkrati, ABM-utvikling, er etablert for å gjennomføre ideene, og allerede er vel den mulige økonomiske vinninga for lengst forsvunnet under spinninga. Det vi med sikkerhet kan si om slike prosesser er at de bidrar til nedbyggingen av de faglige standardene som er vokst fram over 200 år. Som Riksarkivar har Herstad kjempet for det faglige og innsiktsfulle som styrende prinsipp for institusjonen. Det er det som skaper tillit til at det som ligger i arkivene er forsvarlig bevart. Ett av de nye ordene fra ABM-tenkningen er «opplevelse». Kravet til både bibliotek, museer og arkiver er formidling og synliggjøring, for ellers er man ikke til i det moderne mediesamfunn. Men det er en kortsiktig gevinst, en feiring av øyeblikket. Arkivets modus er ikke øyeblikket. Og i alle fall må den faglige bevaring komme først, ellers er der heller intet å formidle.

TIL HØSTEN skal Riksarkivet imidlertid bli synlig, for da skal barnetegningene fra Kong Olavs død stilles ut. Det er jo et unikt arkivmateriale, og blir en påminnelse om at også de kongelige arkivene nå er under kyndig bevaring. Kanskje er det slutt på brevbrenningen på Slottet? Kassasjoner er nok en viktig side ved arkivarrollen, men det bør skje etter faglige standarder, ikke kongelige. Men når Riksarkivet først presenterer seg for folket, er det noe sterkt symbolsk i at det blir gjennom barns tegninger. For i prinsippet er intet dokument fra samtida for ubetydelig for den som bevarer for framtida.