Livet i en boble

Magnus Marsdal ønsker at verden står stille, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Se på denne store deilige kålen. Den er kjempefin, også så billig! Ingrid Espelid Hovig rant over av begeistring for den hverdagslige grønnsaken da hun skulle gi sine spareråd til NRKs Ukeslutt. Programmet mente selvfølgelig å lage en kontrast til ukas snakkis, det famøse snippetipset til milliardæren Stein Erik Hagen. Han lever i en bobleverden, sa Kristin Halvorsen.

Det var sikkert enkelte eldre husmødre som nikket gjenkjennende til oppskriften på kålsuppe, men ser du på andre forslag til innstramninger som har dukket opp de siste ukene, er det flere enn Hagens gode råd som er dyre. Vent med å kjøpe ny bil, klar deg med en flatskjerm i stua og en på kjøkkenet, spar på strømmen i oppkjørselen i vinter – måk heller snø (det er dessuten god trening!), kutt ned på caffelatten til 32 kroner og må du egentlig ta med hele familien til Syden i vinterferien? Rådene fra banker og eksperter er slett ikke rettet til privilegerte lesere av rosa finansaviser, men til den alminnelige norske husholdning. Dermed forteller rådene at mange har vent seg til en levestandard vi ville forbundet med overklassen for bare en generasjon siden.

I denne velfødde sosialdemokratiske bobla regjerer en rødgrønn regjering ut ifra Europas mest radikale plattform. I hvert fall på papiret. Men stemningsbølgen de seilte inn i regjeringskvartalene på for tre år siden har for lengst møtt stranda, og Fremskrittspartiet er i flere målinger landets største parti. Venstresida i landet har begynt å svette og hva er da mer naturlig enn å gå til frontalangrep – på Frp, for eksempel? Nei da, det er selvfølgelig de rødgrønne som må piskes. Slik har det alltid vært. Ytre venstre og sosialdemokratene har knapt klart å gå i 1. mai tog sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Journalisten Magnus E. Marsdal, mannen bak «Frp- koden», har nå levert en ny bannbulle mot Jens Stoltenberg og andre høyreavvikere i Det norske Administrasjonspartiet. Som den forrige er essayet «Mannen uten egenskaper» (ingen poeng for å gjette hvem det er) underholdende polemisk og illustrert med forførende enkle grafer.

Marsdal går rett inn i det norske paradoks. I oljerike Norge har vi stadig offentlig fattigdom og privat rikdom. Skattene må derfor opp for å flytte aktiviteten fra privat til offentlig sektor, slik blant annet Høyre-ideologen Victor Norman har forfektet i mange år. Men så lenge Stoltenberg og hans finanspolitiske håndlanger Marianne Aasen Agdestein tviholder på Arbeiderpartiets valgløfte om å holde skattene på 2004-nivå, vil bassengene stå tomme, eldre bli vanskjøttet og de rødgrønne tape valget, hevder han.

Den kommunale utarming skyldes Stoltenbergs manglende vilje til å flå de rike og øke skattetrykket – i tråd med folks ønsker. Marsdal har for så vidt rett i at nordmenns skattevilje er overraskende høy, vel å merke hvis man er sikker på at pengene går til økt velferd. Men Marsdals regnestykke går bare opp, hvis alt annet ligger fast. Det gjør det som kjent ikke, og Marsdals timing kunne i så måte ikke vært verre. Kristin Halvorsens hodepine akkurat nå er neppe folks galopperende private forbruk. Antakelig vil hun tvert imot i forbindelse med statsbudsjettet neste uke signalisere at hun er rede til å bruke mer penger, hvis det blir nødvendig for å drive motkonjunkturpolitikk.

Marsdal bruker en industriarbeiderlønn som eksempel. Selv med 3,9 prosent skatteøkning vil industriarbeideren få en formidabel velstandsøkning. Men vil kvinner fortsette å jobbe deltid og i lavlønnsyrker, som det nettopp er skrikende behov for arbeidskraft til? Hva med industriarbeiderens konkurranseutsatte arbeidsplass? Og vil de rike sitte rolig og godta høyere aksjeskatt når de med et tastetrykk kan flytte sine investeringer? Disse spørsmålene besvarer ikke Marsdal, fordi hans regnestykke tar ikke middelklassens og rikes skattetilpasning med i beregningen. Andre som har oppfordret til økt skattetrykk innrømmer i det minste at da kan man vinke farvel til store deler av norsk eksportindustri.

Den polemiske utfordringen til de rødgrønne er likevel en av de viktigere debatter i norsk politikk framover. Den har allerede pågått i flere år og handler blant annet om eldrebølgen som allerede har begynt å gå hvit i synsranden. Den velfødde middelklassen som nå hyler i smerte ved tanken på å beholde den gamle flatskjermen et år til, må bearbeides for å gi mer til fellesskapet i framtida.

Det er ikke rart at en pragmatisk sentrumspolitiker som Stoltenberg provoserer Marsdal og venstresida. Det er likevel et paradoks for noen at venstresida igjen løper opposisjonens ærend i sitt hat til høyrefløyen i Arbeiderpartiet. Men vinner Siv Jensen valget, kan jo alltids Marsdal fortelle hvorfor i oppfølgeren til «Frp- koden».