- Livet mitt er over

Afghaneren Abdul Hussein Shukri (46) ble sendt hjem fra Norge. Familien er borte, og han må trolig bo på gata.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KABUL (Dagbladet): På et rom i det afghanske ministeriet for flyktninger og hjemsendte, sitter Abdul Hussein Shukri på en lånt seng. Det er ni dager siden han ble tvangshjemsendt fra Norge til hjemlandet. Ni tøffe dager.

-  Jeg kommer aldri til å glemme. Aldri. Jeg ble sendt hjem som en drapsmann, med håndjern og tre politimenn som eskorte. Men jeg er ingen drapsmann. Jeg er en helt normal person som aldri har gjort noe ulovlig, sukker Shukri.

Ikke kriminell

En persons ære er veldig viktig i Afghanistan. Å ankomme med håndjern betyr for afghanere at du er kriminell. Det har satt tydelig preg på Shukri.

-  Jeg ble sendt hjem mot min vilje. Men det var ikke nødvendig å ta på meg håndjern, gjentar Shukri mange ganger i løpet av intervjuet med Dagbladet i Kabul i går.

Det er tre år og ti måneder siden Shukri ankom Norge. Grunnen var, ifølge ham sjøl, at han var truet på livet i landsbyen han kom fra. I tillegg håpet familien hans at han kunne hjelpe dem økonomisk. Derfor solgte jorda landet familien eide, og Shukri reiste til Norge. Der gikk turen fra mottak til mottak: Leknes, Kabelvåg, Finnsnes og Lier.

-  Folkene i Kabelvåg var bra mennesker. Jeg hadde håpet å få bli i Norge, smiler Shukri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han har et forsiktig vesen. Smiler fra tid til annen. Men så fort han ikke trenger å snakke, går han inn i sin egen verden. Da er øynene svarte, mens kroppen faller sammen.

 UTEN HÅP: 46-åringen Abdul Hussein Shukri går trøstesløs rundt utenfor det afghanske ministeriet for flyktninger i Kabul. Ifølge ham sjøl er han helt alene. Foreldrene er døde, og kona og sønnen aner han ikke hvor er. Foto: Torbjørn Grønning
UTEN HÅP: 46-åringen Abdul Hussein Shukri går trøstesløs rundt utenfor det afghanske ministeriet for flyktninger i Kabul. Ifølge ham sjøl er han helt alene. Foreldrene er døde, og kona og sønnen aner han ikke hvor er. Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

Håpet om en bedre og tryggere framtid for han sjøl og familien er nå lagt i grus. Shukris foreldre er døde. Hans kone og sønn aner han ikke hvor er, sier han. To bager og en liten ryggsekk med ting er alt han eier.

Frykter for livet

-  Hvis norske myndigheter hadde sendt meg hjem etter to-tre måneder i Norge, hadde jeg ikke vært så lei meg. Men jeg har vært i Norge i nesten fire år, og hadde et håp. Nå er alt borte. Jeg har absolutt ingenting, forteller Shukri.

Han sier han frykter at noen skal drepe ham når de finner ut at han er sendt tilbake. Men han vil ikke si hvorfor noen ønsker å ta livet hans.

-  Jeg kan bare si at jeg er redd. Jeg kan ikke dra tilbake til landsbyen min, og jeg har ikke noe nettverk i Kabul. Livet mitt er over, sier 46-åringen.

Bekymret

Han ser ned i gulvet igjen. De svarte skoene hans er fulle av støv. Et klart tegn på at han har vært ute i Kabuls skitne og kloakkfylte gater.

-  Jeg har vært hos IOM (International Organization for Migration), FN og den norske ambassaden. Men alle sier de ikke kan hjelpe meg.

Shukri blir stille et øyeblikk, før han fortsetter:

-  Livet mitt er ikke i Afghanistan lenger. Jeg er veldig bekymret, og har tenkt mye på hva som vil skje når jeg ikke får bo her lenger. Kanskje blir jeg drept. Kanskje må jeg bo på gata, sier han.

Øynene blir mørkere og mørkere. Så ser han opp og kommer med et smil. Det er ikke ekte.

Drap og bortføringer

Dagbladet har vært i Kabul siden torsdag i forrige uke. Vi har møtt afghanere, hjelpearbeidere og diplomater. Alle sier de det samme; den økonomiske situasjonen i Afghanistan er forferdelig. Bortføringer, politiske - og upolitiske - drap skjer jevnlig. I et slikt samfunn er mennesker uten penger sjanseløse, er beskjeden.

-  Jeg har sett mange som ham, sier Dagbladets tolk og sjåfør, Sherin, idet vi forlater Shukri.

-  De blir sendt ut på gata uten penger. Han har ingen framtid og det ender med at han begynner å røyke hasj eller heroin. Som de andre, går han fullstendig til grunne. I Afghanistan finnes ikke noe hjelpeapparat, sier Sherin.

VIL BORT: Hver eneste dag sitter det hundrevis av afghanere og håper på visum fra den iranske ambassaden i Kabul. - Afghanistan har ingen jobber å tilby. Hvis jeg klarer det, kommer jeg til å dra til Pakistan eller Iran, sukker Abdul Hussein Shukri