Livet på innsiden av Lier ventemottak

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ASYL: Fem år har gått siden jeg kom til Norge. De siste tre årene har jeg prøvd å takle livet i ventemottaket på Lierskogen utenfor Oslo. Livet her er som å leve i helvete. Selv om ingen har kommet tilbake fra helvete for å fortelle oss hvordan det er der, passer de bibelske fortellingene til å skildre det vi må utholde i ventemottaket. Etter å ha fått endelig avslag fra utlendingsmyndighetene, fikk jeg et brev som sa at jeg skulle samarbeide med politiet og forlate landet frivillig. Siden jeg ikke var der for å reise igjen, fortsatte jeg å bo i mottaket i ytterligere to måneder utover tidsfristen. Pengene ble stoppet. Jeg var uten mat i cirka to uker, før de ansatte i leiren fortalte meg at jeg skulle flytte til Lier ventemottak. Der kunne jeg få mat, en seng å sove i og medisinsk hjelp. Jeg hadde ikke noe valg, og reiste til ventemottaket. Der ble jeg fortalt av de ansatte at jeg måtte gi dem pengene mine, jeg ble bedt om å levere bankrapport, og jeg signerte økonomipapirene de ba meg om. Jeg ble tatt til et rom med fire senger og bare to metallskap på deling, så det meste av min personlige bagasje måtte jeg plassere under den støvete sengen.

Det var som verdens ende etter mer enn 15 år med å reise fra ett land til et annet for å prøve å finne noe jeg kan kalle et hjem. Livet her var ikke veldig forskjellig fra i landet mitt. Forskjellen er at i mitt land ble jeg utsatt for fysisk tortur, mens jeg her i Norge utsettes for psykisk tortur. Selv mens jeg var i krigssonen hadde jeg verdighet og respekt, men her blir jeg behandlet som en kriminell. Tre av mine venner har blitt helt gale og fraktet til psykiatrisk sykehus av politiet. Den moderne globaliseringstrenden går i retning av verdighet og respekt for mennesker. Men i Norge blir flyktninger og asylsøkere behandlet som dyr. Folk her bor sammen på et lite, inngjerdet leirområde. Innenfor dette området igjen bor fire personer på ett rom, på bare 6x6 meter. De som bor i samme rom setter skoene under sengene. Lukten som kommer ut fra disse gamle, slitte skoene er sterk nok til å hindre katter i å komme inn. Siden alle har ulik sosial og religiøs bakgrunn og ulike vaner og rutiner, er det ingen ro og ingen ensomhet i rommet verken dag eller natt. Det er ikke mulig å kontrollere følelsene sine. Noen av beboerne klarer først å sove når de er utmattet etter å ha vært søvnløse i tre døgn. Du kan gå søvnløs i mange dager, til søvnen plutselig rammer deg. Mange snakker med seg selv på toalettet, i korridoren eller på vei til tv-rommet. Mange husker ikke engang datoen eller ukedagen, for dem er hver dag den samme.

Alt vi gjør er å spise og å ligge på sengen både dag og natt. Når du er sliten av å ligge, går du til tv-rommet. I tv-rommet er det mange mennesker fra ulike land, alle like slitne, og det er vanskelig å lytte til en bestemt kanal. Det er alltid kaos i tv-rommet fordi det er folk som lytter til tv, mens andre snakker eller ler. Andre igjen sitter rolig og tenker på familien i sine respektive hjemland. TV-rommet kalles konfliktsonen, fordi folk slåss minst hver fjerde natt. Den psykiske torturen i ventemottaket blir verre og verre hver dag. Mange har levd slik i over to år, noen i tre år. Slikt varig, ekstremt stress kan lede personer til å begå selvmord. Fram til 24. juni samles flere av beboerne fra Lier i Storgata 36 i Oslo, under arrangementet Ut-flukt 09. Jeg har lest mye i de årene jeg har vært flyktning. Storgata 36 pleide å kalles «de fattiges kvarter». Her lå fattigsykehus, galehus, arbeidsanstalt, alt det som skulle gjemmes bak høye murer. I dag har Norge nye bortgjemte anstalter, som Lier og Fagerli ventemottak. Tirsdag 23. juni klokken 11.00 skal vi fortelle om vårt liv på innsiden av ventemottakene. Vi håper noen vil komme og lytte.