Livet som internert

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ASYL: Beskyttelse av menneskerettighetene er den sentrale etiske verdien i utviklede og siviliserte samfunn. Hvis du ikke har vært en flyktning, vil du aldri forstå hvor vanskelig det er. Det er ikke et valg. Det er heller ikke en forbrytelse. Det er derimot den mest ydmykende situasjonen i ditt liv. Jeg håper avdelingsdirektør i UDI Anne Siri Rustad (innlegg i Dagbladet, 24. juni 2009) er bevisst FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine retningslinjer om internering av asylsøkere (Genève, januar 1996): «Å søke asyl kan ikke regnes som en forbrytelse. Det bør ses hen til at asylsøkere allerede kan ha opplevd forfølgelse eller andre prøvelser i opprinnelseslandet og bør beskyttes mot enhver form for hard behandling. Som en hovedregel bør asylsøkere ikke interneres.»

Er Lier og Fagerli ventemottak en form for internering? Strengt juridisk muligvis ikke, men i praksis åpenbart. Rustad bør vite at asylsøkere som sitter på vent her, fratatt sin menneskelige verdighet, har nesten ingen muligheter til å reise bort fra mottaket. Vi er fanget i isolasjon og passivitet. Dette er psykisk tortur. For noen har den vart i tre år, og det går imot prinsippet i UNHCRs retningslinjer ovenfor. At vi har fått avslag, betyr ikke at vi ikke er flyktninger, eller at vi ikke har vært utsatt for krig eller andre overgrep, før overgrepet Lier/Fagerli.

Rustad skriver at jeg har måttet reise fra ett land til et annet og at flere lands myndigheter har slått fast at jeg ikke har krav på beskyttelse. Hun insinuerer at det trolig er en grunn til dette. Først: Rustad kjenner ikke meg eller de mange ydmykelsene jeg har møtt underveis. Likevel tillater hun seg å gjette, å se meg som en stereotyp. Jeg har bare søkt asyl i ett land, nemlig Norge. De fleste av de femten årene jeg har levd på flukt, har jeg prøvd å klare meg i regionen jeg er fra, i naboland som ikke alltid er vennligsinnede mot flyktninger. Den andre stereotypen hun viser til i innlegget, manglende id-dokumenter, gjelder heller ikke meg. Jeg har, akkurat som mange andre på ventemottakene, lagt frem godkjente id-dokumenter. Siden mottaksledelsen på Lier reagerer svært negativt hvis vi uttaler oss til media, og de nå bestemmer nesten alt i livet vårt, kan jeg ikke si navnet mitt eller hvilket land jeg er fra. Men jeg er fra et land som stadig er i krig. Ved retur ville jeg måtte avtjene verneplikt og drepe mine egne. Det er derfor jeg nå må utholde helvetet på Lier. Ventemottakene må evalueres på en ærlig måte, uten alle fordommene om oss som bor her.

Å fortsette å avvise oss som kriminelle eller illegale som fritt kan utsettes for mental tortur år etter år, er umenneskelig.