Livet uten barn

Noen kvinner er frivillig barnløse. Skal vi synes synd på dem, spør Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG TROR ALDRI jeg har hatt lyst på barn, sa artisten Ingrid Bjørnov til Dagbladet Magasinet sist uke. Bjørnov har alltid tenkt at en dag ville behovet overmanne henne. Den dagen kom aldri. I stedet er hun travelt opptatt med å komponere musikk og forberede sitt eget soloshow som settes opp til høsten. Hun liker sine tantebarn, men liker også å sende dem bort. Slik tilhører Bjørnov den lite synlige gruppen norske kvinner som søker meningen med livet utenfor moderskapet. Og ikke bare det: Hun tør å si det.

MEDIAS PRESENTASJON av «det gode liv» er ellers stort sett koblet opp mot tilværelsen med barn. Det optimale er livet i funkishuset på landet der barnerommet er selve manifestasjonen på lykke og den gode smak. De små skapningene synes å være selve hovedpulsåren i de fleste godt voksne menneskers liv. Samtidig som unge kvinner for lengst har tatt innover seg det moderne kravet om selvrealisering og yrkeskarriere, er de bombardert med idyllisering og propaganda om moderlighetens velsignelser. Forskning viser at det er mindre legitimt enn på lenge å ønske seg et liv uten barn. Spørsmålet er ikke om man skal ha barn, men når.

NÅR DU ER i tjueåra skal ikke eggstokkene skrike etter barn. Da blir du en bestemt type kvinne, og det er ikke bra. Men det å ikke ville ha barn når du har passert tretti og nådd en viss grad av selvrealisering, oppfattes som egoistisk og overflatisk. Det sier forsker og antropolog Malin Noem Ravn som har intervjuet en gruppe kvinner om moderskapet. Hun har bidratt i den prisbelønte antologien «Barren states: the population implosjon in Europe», som tar for seg fertilitetsutviklingen i Europa. De relativt høye norske fødselstallene knyttes ofte til gode velferdsordninger rundt svangerskap og barneomsorg. Men er den forklaringen god nok?

IKKE HELT. Kvinnene forestiller seg nemlig at det å få barn forandrer mennesket på en måte de har godt av. Å aktivt velge bort en slik utvikling er mindre moralsk riktig. Kvinnene forstår det å få barn som noe helt naturlig. Behovet eksisterer nærmest uavhengig av bevisstheten; lengselen er lokalisert til kroppen. For å oppfylle sin kvinnelighet må man simpelthen få barn. Mens det for femti år siden var en ulykke å være alenemor, regnes barnløshet kanskje som en enda større ulykke i våre dager, sier Noem Ravn. Forklaring: Nettopp fordi velferdsstaten har lagt til rette for at kvinnen skal klare begge deler, er det ikke akseptert at barn velges bort. Det finnes ingen legitim grunn til det.

DET ER

GIVENDE å leve med barn, det er samfunnsøkonomisk nødvendig, og ja, de fleste barn er elsket; de gir sine foreldre mening. Men når vi har konstatert dette, kan vi vel for balansens skyld peke på at det finnes et alternativ. Et valg er bare reelt når mulighetene, betingelsene, problemene og det eventuelt attraktive ved alternativene er tilgjengelige, som kjønnsforsker Wencke Mühleisen i sin tid formulerte det. Svært få frivillig barnløse kvinner har stått fram i offentligheten og argumentert selvbevisst for sitt valg. Filosofene Toril Moi og Nina Karin Monsen er blant unntakene. De har forsøkt å sette i gang debatter med argumenter som frihet og kontroll over eget intellektuelle liv. Men den gjennomgående holdningen til kvinner uten barn, er at det er synd på dem.

SIMONE DE BEAVOIR er vårt berømte eksempel på et kvinneliv uten barn. Dermed brøt hun med den universelle kvinneligheten. Beavoirs strategi var ikke basert på en teori om en særegen kvinnelig identitet, men på identitet gjennom handling og valg. Slik blir kvinnelighet ikke noe gitt, men et identitetsprosjekt i forandring. Hos en del kvinner synes tilværelsen med barn så meningsfylt at de helt slutter å spørre etter meningen med livet. Det å velge bort barn er kanskje ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men det er et modig valg, som åpner tid og rom for en annen form for samtale og refleksjon. Den som er barnløs må fylle tida si med noe annet enn barnepass, bleieskift, godnattsanger og morgenstress. Dermed er ikke meningen med livet oppfylt, men et stadig pågående og utfordrende prosjekt.