Livets harde reality?

Er det blitt litt kult for russ å spille inn en pornofilm i russebussen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAMLE HODERS

forargede rysting over ungdommens påfunn er en øvelse med tradisjoner. Gammelmannssnøft og fruentimmertirader er da også for lengst blitt mat for komikere og satirikere, og siden ingen liker å bli latterliggjort som patetisk, skal det i dag mye til før noen på vegne av Den Gode Moral retter en dirrende pekefinger mot ungdommen.

Men da et knippe russejenter i Bærum sa ja til å medvirke i en pornofilm for å finansiere russebussen sin, ble reaksjonene så sterke at både kollektive og individuelle pornokarrierer brått ble avlyst. Ett sted gikk det altså en grense. Betalt knulling foran et filmpublikum var likevel ikke helt allment akseptert. Ennå.

VAR JENTENES

tilbaketog en seier for moralen? For fornuften? For anstendigheten? For personlig integritet bygd på et sønderskutt, men tross alt levende verdisett?

Svaret kan sikkert være interessant nok. Likevel synes det viktigere å spørre: Hva var det som fikk presumptivt normale jenter, i ferd med å avslutte landets høyeste allmennutdanning, til å si ja til å bli pornofilmaktører mot betaling?

VAR DET NOE

av det samme som får jenter til å gå med bare mager selv om det er kuldegrader og snø i lufta? Som får jentunger i førskolealder til å forlange babekostymer som hverdagsklær? Som får normalt skapte tenåringer av begge kjønn til å fortvile over kroppene sine og tro at silikon og steroider løser «problemene»? Som får unge gutter til å knaske Viagra fordi noen har innbilt både dem og jentene deres at et knull på under fire timers sammenhengende, multiorgastisk pumping er taperaktig? Som får ungdom til å tro at lykke er et overflatefenomen som kan kjøpes, og at sjel er noe som kan lastes ned fra nettet? Som får ungdom til å oppføre seg som klisjeer i en såpeserie fra den amerikanske underholdnings- og drømmefabrikken?

UNGDOM BØR

antakelig foreta seg uforståelige, forargerlige ting i eldres øyne, både som nødvendig løsrivelse og en påminnelse om at alt er i endring.

Men når «opprøret» består i å te seg som om ens eget liv inngår i en TV-serie med normer og verdier satt av de mest kyniske kropps-, kompleks- og konsumprofitører i kapitalismens mest hjernevaskende industri, den amerikanske underholdningsindustrien, blir det ikke mye sjarmerende, bare trist.

INGEN UNGDOMSGENERASJON

i historien - ingen! - er blitt utsatt for en så massiv lovsang til overflatedyrkingens og narsissismens pris. TV-serier, musikkvideoer, magasiner og aviser har «kjendis», «superstjerne», «supermodell», «styrtrik», «sexy», «vakker», «lykke» og «suksess» som positivt ladede stikkord, og tilbudene om snarveier florerer. Er det da det plutselig virker smart å spille inn pornofilm? Ikke bare for å finansiere et utbrudd av kommersialisert livsglede i en rødmalt buss, men fordi det er litt kult og stjerneaktig å vise seg fram i sånn passe sleazy sammenheng? Det blir jo nesten som på TV...