Livlegens besøk

I Kvænangen kommune snakker fortsatt innbyggerne om Quislings livlege som en av bygdas beste menn. Er det greit?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KOM IKKE HER

og rakk ned på Hans Eng (1907- 1995) for hans nazisympatier og inkompetanse hva angår menneskelig lidelse. Da får du med den alminnelige innbygger i Kvænangen å gjøre. De føler at de skylder Eng mye. Statens forvisning av livlegen til den lille utposten etter krigen i 1950 og hans opphold fram til han døde i 1995 har satt varige spor i nordlendingenes sinn. Det sies at han bygde opp det moderne helsevesenet der oppe, og at han gjorde en fantastisk innsats for folket. Det passer dårlig sammen med hans fortid. Av og til går ikke puslespillet opp.

HANS ENG VAR

ikke bare Quislings lege, men også NS-lederen og ektefellen Marias nære venn og samtalepartner under krigen. Som fengselslege nektet han å behandle jødiske fanger, og han medvirket til at jøder som var innlagt på sykehus, ble utskrevet mot sykehusets vilje, slik at de kunne deporteres til Tyskland. Han var også til stede ved fire eksekusjoner, blant annet av to døvstumme som ble henrettet. Da freden kom, ble Eng arrestert. Han ble fratatt legelisens, medlemskap i legeforeningen og sine eiendeler før han ble fengslet i tre og et halvt år. Han skrev så en avhandling hvor han på medisinsk grunnlag forsøkte å sykeliggjøre et demokratisk sinnelag. Etter en del strøjobber, blant annet som salmaker, fikk Eng tilbake en midlertidig legelisens som bare gjaldt i Kvæn-angen. Her fikk han et brakkekontor med jordgulv og et vaskevannsfat som eneste utstyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HERIFRA OG UT

starter mysteriet. Fra sitt brakkekontor i Kvænangen bygde Hans Eng opp en av landets fremste legepraksiser. Han ble en avholdt mann blant bygdefolket, et medmenneske i nøden. «Han bygde opp en distriktslegepraksis med utstyr, rutiner og kompetanse som savner sidestykke,» skriver Dag Steinar Solberg, overlege ved Rikshospitalet, som del av den opphetede debatten som har pågått i avisa Nordlys den siste måneden. Debatten startet da avisa intervjuet Torill Paulsen som forvalter et magasin med 8000 gjenstander fra gjenreisningen etter krigen. Hun fortalte om Engs fremragende kvaliteter. Dette resulterte i et harmdirrende leser-innlegg fra professor Knut Rasmussen, som mener at Eng ofte satte sjeldne og rare diagnoser som ikke hadde rot i virkeligheten. Rasmussen ville ikke være med på en glorifisering av den Eng som hadde forsvart sine NS-sympatier til det siste. Dermed var startskuddet gått: Folket fra Kvænangen bombarderte avisredaksjonen med følelsesladede forsvar for legen sin.

ENGS LIVSHISTORIE GÅR

øyensynlig ikke i hop. Hvordan skal vi forklare Engs framtid ut fra fortida hans, for ikke å si fortida ut fra ettertida? Hvis vi legger professor Rasmussens deterministiske livsholdning til grunn, kan ikke Eng bli en god lege. Men menneskesinnet lar seg dessverre ikke så lett forklare. Eller skal vi si heldigvis. I tilfellet Eng henger ikke ting sammen. Det han gjorde under krigen, kan aldri forsvares eller tilgis. Men det han gjorde som lege etter krigen, kan like lite bortforklares eller bagatelliseres. Så får vi prøve å forsone oss med at mennesket kan være både og - også i Norge.