Livredd og ensom

Avmakt, ensomhet og dyp frykt for å bli utsatt for æresdrap. Brevet Anooshe (25) skrev til en norsk venninne, avslører en ung kvinne i dyp fortvilelse. Hun så ingen åpninger, hun så bare stengsler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle som har arbeidet tett rundt Anooshe og barna siden de kom til Norge 25. mai 1999, er pålagt taushet av arbeidsgiverne mens politiet etterforsker saken. Men en av hennes aller nærmeste de tre åra Anooshe levde her, har gitt Dagbladet tilgang til brev Anooshe sendte henne. Hun velger også å uttale seg anonymt til Dagbladet.

I brevet - som den afghanske kvinnen skriver på norsk etter bare to år i landet, i en mentalt svært presset situasjon - forteller Anooshe om ensomheten, om følelsen av at situasjonen hennes ikke blir forstått i det norske samfunnet, og om ønsket om å ikke ha kontakt med omverdenen.

Isolert

- Anooshe isolerte seg mer og mer. Isolasjonen handlet om flere forhold: Hun fryktet etter hvert særlig innvandrere. Kontakt med dem kunne føre til at ektemannen presset dem til å gi informasjon om henne, eller at de regelrett tystet og satte livet hennes ytterligere i fare. Hun ble også regelrett avvist av venner i innvandrermiljøet. De fryktet represalier fra mannen hennes dersom de pleiet vennskapet med henne. Hun ville også spare oss rundt henne for sine smerter. Hun var en utrolig omtenksom type, men samtidig var smertene umulig å skjule, forklarer venninnen. Hun hadde tett kontakt med Anooshe inntil dagen hun ble drept. Anooshe betegnet henne som sin søster og beste venn.

I brevet framkommer det at Anooshes anmeldelser av trusler og påfølgende politiavhør forverret situasjonen hennes. Det er i denne forbindelsen at Anooshe snakker rett ut om drap. Hun forteller også at hennes far og bror har mottatt trusler om represalier dersom hun ikke tar tilbake separasjonen og flytter sammen med ektemannen igjen.

Ifølge venninnen skrev Anooshe flittig i dagboka si.

Alltid redd

- Det var hennes beste terapi. Men hun var likevel alltid redd. Anooshe trodde fullt og fast på at truslene om at ektemannen skulle drepe henne, ikke var tomme, sier venninnen.

Truslene ble også tatt meget alvorlig av norske myndigheter ettersom Anooshe var en av de få flyktningkvinnene som har fått innvilget politisk asyl her - ikke på grunn av det tidligere ekstremt kvinnefiendtlige Taliban-regimet, men på grunn av ektemannens gjentatte drapstrusler.

Annoshes brev:

Svanviken statlig motak

Eide 6490

Anooshe

Hei kjære xxx! Først takker jeg så mye for sist.

Jeg er så glad at jeg har en venn som du, og jeg er så stolt på deg.

Jeg og barna har vi det litt bra, men vi føler oss fortsatt alene, fordi jeg har ikke ble kjent med noen her. Jeg vil ikke heller ha kontakt med noen. Jeg har vart hos PPT kontor i Eide og snaket med de, nå de prøver å finne en norsk familie til meg at jeg kunne ta kontakt med dem for å ikke være så mye alene.

Kjære xxx! Jeg savner så mye dere, og tenker på dere. Barna snakker ofte om Tone og de barna som de var sammen med dem i barnabasen. Jeg venter nå på svar, men jeg vett ikke når får jeg svar, jeg har byttet min advokat den siste uka, og jeg har andmelet mannen min her i Eide Politistasjon. Jeg vet ikke hva som skjer etterpå.

Jeg snakket med min vennine i Ålesund på telefon. De sa at mannen min har ringt til de, og at han har sagt at blod vaskes med blod, og det betyr veldig fryktelig ting at han vil drepe meg eller gjøre noe galt med meg. Fordi han har vært hos politi i Kristian.S. og Politi har lest min fortelling til han, og han ble veldig sint. Derfor han ringte til min vennine og spørte dem at har de kontakt med meg eller ikke.

Kjære xxx! Jeg har veldig vanskelig liv bare jeg venter og håper at det blir bedre men det kommer aldri å bli bedre i mitt liv. Allt er full av problemer, og hva kan jeg gjøre, jeg vet ikke.

Det er ingen som jeg i verden, alene og har mange problem, i en ukjent land.

Politi vil han vitne i retten, men hvem har sett da mannen min slo meg? Mannen min kommer aldri slo meg foran folk.

Men du og mange andre har sett blodmerke i min kroop. Hvis det blir rett sak vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er uheldigste kvinne i helle verden.

Kjære xxx! Jeg har mye vondt og mye å fortelle til deg, jeg tror du er min best venn og du er allt for meg, og jeg har bare du i Norge.

Jeg tror du er som min søster og derfor skriver allt om min problem til deg, og ber deg om hjelp og råd.

Jeg vil gjerne ringe til deg og snakke, men det finnes ikke telefon om kvelden i motaket, og om dagen jeg er på skol, lørdag og søndag tror jeg at kanskje du ikke er hjemme eller kanskje du har noen på besøk.

Vet du hvor glad jeg er i deg?

Min far har komet i Pakistan og min man har truet min far i Pakistan og min bror i Afganista og han har sagt at jeg må tilbake hos han. Hvis jeg kommer ikke tilbake så han vil ta min far til fange. Det ikke bare er min selv problem min familie er også i fare. Jeg må tenke på dem også, jeg snakker med advokaten min om det, men de skjenner ikke hvor vanskelig har jeg og min familie.

xxx! Jeg vet ikke at du kan lese hva jeg skrev eller ikke, jeg håper at du kan det. En varme kyss og en stor klem fra meg.

Tenker på deg og glad i deg.

Anooshe

Kan du hilse fra meg og barna til de som jobber i barnabasen spesielt Tone som barna er veldig glad i henne og jeg også. Du kan skrive min adress for Tone hvis hun vil, kan hun sende brev eller de bildene som vi tok sammen den siste dag i barna basen.

DREPT: Anooshe var alltid redd og hun trodde fullt og fast på at truslene om at ektemannen skulle drepe henne, sier venninnen.
HER BODDE ANOOSHE sammen med sine to sønner på seks og sju år.